Med magefølelsen som kompassnål

ULVØYA_Skisser

Før sommeren i år leste jeg ei bok som røsket meg ut av storbylivets bråkete komfort, som virkelig vekket til live backpackeren i meg, den eventyrlystne Lena som tenker at opplevelser er det eneste man trenger å bruke penger på, at bålkaffe er mye bedre enn latte i en takeaway-kopp, at det jeg egentlig har drømt om jo er å bo i ei lita hytte i skogen og leve tett på dyr og natur, puste frisk luft og spise bær og ville vekster. Romanen heter Ulveøya, er skrevet av Lajla Rolstad og utgitt i år på Gyldendal forlag.
I sommer var jeg så heldig å få intervjue forfatteren selv, og i høst stod en forkorta versjon av teksten på trykk hos nettmagasinet Harvest. Her er den originale teksten, og med den kommer ei sterk anbefaling om å lese boka. Bildene her er private, og gjengitt med tillatelse fra Lajla Rolstad.

Jeg kommer til øya i midten av november, for første gang alene i Canada, ikke for å bo hos noen jeg kjenner. Skal være vaktmester, langt fra folk, passe på en privat eiendom som tilhører en amerikansk familie, de leier den ut som retreat-senter og leirskole på sommeren. Ingen venter meg på flyplassen.

Slik begynner Lajla Rolstads roman Ulveøya, om ei dame som heter Lajla og hennes opplevelser med den canadiske villmarka. Og siden det er fiksjon så må jeg vel nesten omtale Lajla i boka som en fiktiv karakter. Eller? Selv om denne samtalen ideelt sett burde funnet sted ved et leirbål, med svartkjel-kaffe i turkoppen og bie-summing i bakgrunnen, er det over en kopp maskinlaget espressokaffe jeg får anledning til å spørre forfatteren selv.

– Vi kan godt si jeg, det er jo meg folk blir kjent med i boka. Bakgrunnen for det jeg skriver om er reiser jeg selv har gjort i Canada. Mitt første møte med landet var da jeg dro dit på en organisert villmarkstur, da ble jeg kjæreste med en guide der. Jeg reiste tilbake og besøkte ham flere ganger, og da det ble slutt tok jeg meg selv stadig i å lengte tilbake. Ikke til ham, men til den livsstilen, jeg savna å leve så tett på naturen. Til slutt greide jeg ikke å tenke på annet enn at jeg ville tilbake. Så da dro jeg tilbake.

lajla3

lajla4

Ingen Lars Monsen

Det er lett å anta at en person som tar et sånt valg er oppvokst med å tilbringe hvert ledige øyeblikk i skogen eller på fjellet, hver helg i telt eller hytte, en som er vant med å spise middag laget på primus, som lekte med teltplugger og stein heller enn Game Boy og lego.

– Jeg har aldri vært noen Lars Monsen, men har hatt et helt vanlig, norsk forhold til naturen. Hytteturer med far og bror, for eksempel. Jeg har ikke vært den ansvarlige i de situasjonene heller, det var ikke naturlig for meg å ta del i vedhogging og sånt da. Det var en av grunnene til at boka ble som den ble også: jeg er ingen verdensmester-type, har ikke vært den som mestret alt og som tar lett på ting. Vi skulle jo i utgangspunktet være flere vaktmestere der, så jeg var ikke forberedt på å måtte gjøre alt alene. Det var en utfordring, helt klart.

– Men du fikk jo tatt igjen for manglende innsats ved hoggestabben i barndommen i alle fall, da du kom ut i den canadiske skogen?

– Ja, absolutt. Ute i skogen dreide alt seg om å skaffe nok ved. Og det var en reell fare, ikke å få det varmt nok. Nå ble det ikke sånne helt fryktelige kuldeperioder den vinteren jeg var der, det kaldeste var noen-og-tretti minusgrader.

– For en lillehamring er vel ikke det så skrekkinngytende, kanskje?

– Nei, men når det begynner å komme ned i 50 minusgrader, da er det noe helt annet. Da begynner det jo å bli farlig hvis man ikke har nok ved. Den hytta jeg bodde i der var hjemmesnekra og hadde ikke noe isolasjon. Jeg var ofte ute og skufla snø opp langs veggene for å beskytte mot vinden. Det er klart at man gjør seg noen tanker da, rundt hva som kan skje. Men nå hadde jo jeg et sikkerhetsnett i de lokale og de innfødte, som befant seg en times gange unna.

lajla1


lajla7
Egen styrke og begrensning

I en scene i boka har Lajla hentet forsyninger en times gåtur unna. Dette på et tidspunkt da det fortsatt er andre i huset, og idet hun kommer tilbake får hun kjeft fordi hun har hentet så mye: Ryggsekken er full og veier nesten like mye som henne selv.

– Var det uvant å måtte porsjonere ut krefter og energi på den måten, ta et annet hensyn til sin egen kropp enn vi er vant med i hverdagen hjemme?

– Ja, og dette ble et viktig tema i boka, og i opplevelsen, det her med å finne balansen mellom å være sterk og å ta vare på seg selv. Jeg opplevde stor glede, en slags stille glede, ved de daglige gjøremålene, alt som måtte gjøres for at jeg skulle ha nok mat og nok ved og så videre. Det var noe tilfredsstillende og frigjørende ved det hele, i møtet med begrensningene rent praktisk, i omgivelsene, og i mine egne – mestringa ved å overvinne dem ble stor. Så det var jo en skrekkblandet fryd, men det handler bare om å kaste seg ut i det.

– Denne fysiske delen av hverdagen der ute åpnet kanskje også for andre naturopplevelser enn hjemme?

– Du får en helt annen kontakt med naturen når du bor alene og er helt stille. Jeg opplevde at det var plass til meg der, at jeg var en naturlig del av naturen. Og ikke minst nærheten til dyrene. Jeg fikk blant annet en bestevenn der, han ble redigert bort fra romanen, dessverre, men det var en rev som kom hver dag. Ofte satt vi bare og kikket på hverandre, hadde en slags kommunikasjon. I tillegg var det et rikt fugle- og dyreliv som jeg kom tett på. Jeg opplevde knapt ensomhet der, av og til i korte glimt kanskje, men det ble fort borte igjen. Det er også det fine med naturen, den dømmer ikke, den lar deg være deg, og du er en del av den bare ved å være tilstede.

Jeg elsker trærne her. Sedertrærne med de rette fine fibrene, med høye stammer som ørnene sklir ut fra før de sirkler, før de seiler ut på luftstrømmene. Noen ganger skriker de, og jeg må kikke opp, en gang passerer en enorm kongeørn bare en meter over hodet mitt, jeg kan kjenne lufta bli presset ned av vingene, som et kjærtegn eller en slags anerkjennelse, som om den har et budskap til meg eller er et svar på noe. Den sirkler flere ganger og jeg følger den med blikket helt til den forsvinner over havet.

Det er en verden som virker fjern fra støyen vi befinner oss i på caféen, kaffemaskiner som durer, glass som klirrer, andre menneskers samtaler, melkesteameren bak kassen og musikken fra anlegget.

– Det samme opplevde jeg med First Nations (et begrep som beskriver Canadas urbefolkning og skal erstatte ”indianer”) : bare ved å være tilstede fikk man ta del i fellesskapet, uten at det ble stilt krav til måten man skulle være sammen på. Jeg ble kjent med mennesker der som ikke hadde sagt mer enn et par ord i løpet av de siste ti årene, og de var en like stor del av fellesskapet som alle andre. De fikk lov til å være stille. Likevel var det en sterk nærhet mellom disse menneskene, en helt annerledes omgangsform enn her, man gikk bare inn i hverandres hus. Hvis det banket på døra så visste man at det var en hvit som kom.

lajla2

Flykte fra eller reise til

– Mange som reiser ut slik skal ut ”for å finne seg selv”, og noen forsøker kanskje å komme seg unna en hverdag eller en virkelighet man ikke lenger vil være i. Hva var ditt mål med turen, utover å komme nærmere naturen?

– Dette var ingen flukt for min del, heller motsatt: jeg ville møte meg selv og mine utfordringer. Det samme gjelder dette med å ta litt utradisjonelle valg også, å komme seg bort fra hverdagen: jeg opplevde det ikke som å flykte fra noe, men heller som å reise til noe. Ah, men dette blir jo bare klisjeer. Men ja, det var viktig for meg å få vise frem den sårbarheten jeg bar på. Jeg håper det kan være til hjelp for noen andre, en inspirasjon kanskje, å se at det kan gå bra, selv om man ikke føler man har alt på stell.

Å tillate lykken i det enkle

Å reise og bo på denne måten gir også et annet perspektiv på hvor lite man faktisk trenger av materielle ting. Rolstad forteller at de fleste husene hun så og bodde i ute i den canadiske skogen var laget av de som bodde der selv. Vel ute i villmarka, vel og merke. Dermed kunne folk leve fra hånd til munn: man har ikke mange faste utgifter når man ikke har så mye fancy utstyr å vedlikeholde.

– Det er en annen ting som fascinerte meg da jeg reiste i Nord-Amerika, spesielt litt utenfor allfarvei, hvor mange andre livsstiler som er akseptert der. Jeg møtte så mange mennesker som lever på en helt annen måte enn det vi gjør her hjemme, som jobber intensivt i en periode, for deretter å bruke de oppsparte pengene på å frigjøre tid. Denne tida brukes i naturen, eller på det de helst vil drive med. Dette er mennesker som bygger sine egne hjem, hus som er mye finere enn noe hus jeg har sett her hjemme. Det var få strigla ferdigpakker der oppe.

– Får du lyst til å bygge deg ei lita bule selv?

I Norge har vi bygningsforskrifter og sånt, vi kan ikke bare bygge våre egne hjem uten å forholde oss til det. Sånn er det jo i Nord-Amerika også, men i enkelte områder kan man fremdeles bygge slik man vil på sin egen tomt. Dette sier mye om hvilken livsstil vi egentlig blir presset inn i: vi får ikke lov til å ta det valget selv at vi er fornøyd med en enklere standard, at vi trenger ikke så mye. Det er jo faktisk lovpålagt, at det skal være på et visst nivå. Dersom vi ønsker å leve med en standard som er under det staten har bestemt så bryter vi loven. Det har jeg tenkt mye rundt, hva det vil si å være fri. Vi blir tvunget til å tjene en viss mengde penger slik at vi kan opprettholde den livsstilen vi er pålagt å ha. Der er man friere både i Canada og USA, opplever jeg, både med at man lettere kan bygge seg et ”enkelt” sted selv, og med selve mentaliteten der borte, at man er mer åpen for andre typer livsstiler. De to henger jo litt sammen.

lajla6
Mikke Mus og friere rammer

– Jeg opplever også at det er en slags pionerånd der borte, som handler om at man klarer seg selv, finner en løsning selv, mye hjemmemekking eller ”mickey mousing”, som de kaller det.

Jeg stusser på begrepet – er det noe ala MacGyver?

– Ja, de fikser ting selv, bare man har litt duct tape så kan det fikses. Det synes jeg var kjempefascinerende, og det fikk meg til å tenke på hvor opphengt nordmenn er i perfeksjon, vi er mer selvkritiske i form av at alt vi gir fra oss og viser frem må holde en viss standard. Det vi slipper ut i det offentlige rommet, skal være perfekt. I Nord-Amerika møtte jeg en helt annen holdning. Det er sikkert ikke sånn over alt, men i de miljøene hvor jeg ferdes var det lavere skuldre på sånt. Det var utrolig befriende.

– Hvordan har andre reagert på at du reiste ut helt alene? Mange som synes det var modig?
– Jo, det har jeg, men det folk er mest fascinert av, som jeg har fått høre mest, er dette med at jeg møtte bjørn og ulv, det har mange kommentert. Det jeg tenker var farlig, var jo å kjøre bil helt alene i LA like etter at jeg hadde fått lappen, sånne ting. Trafikk og mennesker. Og det er det ingen som har hengt seg opp i.

Rolstad kjørte alene over lange distanser i Nord-Amerika, i en gammel bil som hun også overnattet i. Alene. 

Her tvinger det seg fram, kjønnsperspektivet. Det er unektelig større risiko å gjennomføre en sånn reise som kvinne enn om man er mann. Tenkte du over dette?

– Ja, i alle høyeste grad. Det var noen av overveiningene jeg gjorde før jeg dro, spesielt med den road tripen. Jeg hadde jo en øks med meg, og en bjørnespray, jeg sov med begge deler ved siden av meg inne i bilen. Og det er klart at da gjorde jeg meg en del tanker om at jeg er kvinne, det tror jeg ikke man kommer unna. Men jeg valgte å gjennomføre, og det var også dels fordi jeg ble så irritert, provosert over at bare fordi jeg er en jente så skal jeg ikke kunne reise, uten å ha en mann å reise med. Jeg ville vise folk at det går an.

– Det ble viktig for meg å lytte til magefølelsen. Ofte er det sånn at man rasjonaliserer ting bort, at man ikke tør stole på sin egen oppfatning av en situasjon og hva som er riktig å gjøre. Eller å tørre å si nei eller bryte ut av eller vekk fra noe som ikke kjennes bra. Det har jeg lært mye om på disse turene, blitt flinkere til å lytte til magefølelsen, og det gjør meg tryggere på å reise mer alene.

Når jeg spør Rolstad om hun har planlagt flere reiser, får hun dette lure smilet, dette ansiktsuttrykket alle vi som deler denne utfartstrangen kjenner igjen.
– Jeg planlegger mer reising ja, klart jeg skal reise mer.  Jeg føler at jeg akkurat har begynt, jeg.

Advertisements

En kommentar om “Med magefølelsen som kompassnål

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s