Apokalyptisk poesi

klakken
Åtte minutter
Linda Klakken
Poesi
Flamme forlag, 2015

(Leseeksemplar fra forlaget)

Første gang jeg leste noe Linda Klakken hadde skrevet, var da jeg litt tilfeldig begynte å lese debutdiktsamlinga hennes, Mamma, kone, slave. Dette var høsten 2013, og jeg ble virkelig ordentlig begeistra. Klakken skrev om å være skeiv ungdom, om hvordan hun fant kona si, gifta seg og hvordan hverdagen med jobber hun hadde kun for å tjene penger, artet seg. Jeg ble komplett og fullstendig betatt. Svært så begeistra var jeg også høsten 2014, da den neste utgivelsen hennes, langdiktet Skriv ferdig boka om livet ditt, kom ut (du kan lese omtalen min av begge på Bokmerker.org). Det kommer vel derfor neppe som en overraskelse på noen at forventningene stod i taket da jeg ENDELIG kunne sette meg ned med hennes tredje diktutgivelse på fanget.

Bokas grunnidé og røde tråd gjenspeiles i tittelen: Hvis sola slokner, vil det ta åtte minutter før det absolutte mørket når oss. Hva kan vi så bruke disse siste åtte minuttene til?

hvis, plutselig

vil det, ifølge NASA

ta åtte minutter
før sola slokner
til mørket når oss

åtte minutter
finnes overalt
åtte minutter
en liten evighet

bare spør mauren
som bærer ei kongle på ryggen
gjennom ei blomstereng

Det er en fryktinngytende men spennende tanke: tjue tusen lysår unna, i dette øyeblikk, kan sola ta kvelden. For godt. Hva ville du brukt dine åtte siste minutter på? Hva burde vi bruke våre siste åtte minutter på? Hva ville du sagt, gjort, spist, hørt på? Det eksistensielle i denne tanken belyser Klakken fint ved å smelte sammen hverdagen med datteren og dette enorme vi kaller naturen, universet, eksistensen. Lekent skriver hun om kometer, månestøv, holurtfamilien, kronblader, gåsunger og romsonder, ispedd en og annen Star Wars-referanse.

snudd på hodet

om universet
er en gigantisk ørken
og hver enkelt stjerne
et lite sandkorn

blir jorda
himmelen
da

Det er noe hverdagslig og upretensiøst over disse diktene, og det kan kanskje være fristende å avskrive dem som enkle og selvfølgelige. Det kan nemlig være litt skummelt og ubehagelig å begi seg ut på de tankerekkene som Klakkens dikt gjerne genererer. Vi kan komme til å kjenne på en reell frykt, innse hvor fryktelig skjøre og sårbare vi er, at en ukontrollerbar faktor som sola faktisk er en forutsetning for at vi kan være her, puste og eksistere. Tør leseren å begi seg ut på denne tankeferden og minimere sin egen ironiske distanse til disse litt ubehagelige realitetene som vi gjerne skyver litt fra oss, er verdien av Klakkens uredde poesi krystallklar.

der ute

kometstøvet virvler
etter kollisjonen
som ingen ser

Som i sin første diktsamling evner Klakken å ta for seg tema som fort kan bli klissete og sukkerspinninfisert, uten at de blir det. Kjærligheten, varmen og omsorgen datteren og moren imellom er skildret gjennom interne så vel som mer universelle situasjoner, men med en fortellerstemme så inkluderende at jeg flere ganger tar meg i å tenke at jeg skulle ønske jeg var Klakkens fem år gamle datter.

stikkordet

når hun sier kald
slår jeg armene

rundt henne
Som et levende

teppe

Så om vi nå plutselig har bare åtte minutter igjen, er vel ikke det å lese Linda Klakken det dummeste du kan gjøre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s