Det er min ensomhet

9788202478933Det er mitt hav

Caroline Kaspara Palonen

Roman

Cappelen Damm, 2015

(Leseeksemplar fra forlaget)

Ensomhet er et hett tema om dagen. I politikken og massemedier gjelder ensomheten som et folkehelseproblem, mens den på sosiale medier er et tabu som må røskes opp i. Morgenbladet hadde nylig en essayspalte om ensomhet der en rekke forfattere og andre kulturpersonligheter utforsket egen og generell ensomhet. Et stadig tilbakevendende aspekt var beskrivelsen av en slags indre kamp mellom et sterkt behov for å være alene og opplevelsen av ensomhet som allikevel kommer snikende. I følge filosof Lars Fr. H. Svendsen (Morgenbladet 02.10.2015) har forskning vist at det er en sammenheng mellom ensomhet og manglende evne til tillit. Slik er det gjerne ikke mangelen på sosialt samvær som er grunnen til ensomhet, men ens egen manglende evne til å stole på og binde seg til andre mennesker: ”Den paradigmatiske ensomhetserfaringen ligger ikke i andres fravær, men i nærværet til andre man opplever å fremstå som fremmed for” (ebd.). Dette har Caroline Kaspara Palonen innsett for lengst. Få skriver så godt om ensomhetens paradoks som henne.

Jeg tenker at det er bedre å ligge alene under en benk enn å sitte på en benk sammen med en jeg ikke kjenner så godt. Han kommer for nær ansiktet mitt. Jeg liker ikke at folk kommer for nær. Det må være avstand, så det ikke blir noe tull. Jeg sier det høyt. Det må være avstand, sider jeg. Viggo spør: Hvorfor det? Han tar hendene mine. Jeg drar dem til meg. Jeg sier at jeg må gjem. Jeg reiser meg dra benken. Jeg sier at jeg egentlig har det ganske travelt. At jeg ikke må glemme at jeg har en oppgave som skal leveres.

Begge hennes tidligere romaner, Xeroxdager og Du er meg for søvnig har jeg anmeldt på Bokmerker.org. Begge handler om unge kvinner som fremstår som trasige og folkesky. Som er vanskelig å kommunisere med, som trekker seg unna, som alltid krever avstand. Samtidig er de ensomme. Også Beatrice, hovedpersonen i hennes utkomne tredje roman Det er mitt hav passer inn i denne beskrivelsen. ”Man kan være sikker på sin egen forestilling om at man lever med et redelig menneske, men så fort man er i noe som består av noe mer enn seg selv, så kan man aldri vite” hevder Beatrice. Hun vil egentlig gjerne være en sånn som strør om seg med trivsel og nips, men i virkeligheten foretrekker hun å ligge under en benk med hoggtenner i plast enn å sitte på benken med Viggo som kanskje skal bli hennes vei ut av ensomheten. Hun prøver å få seg venninner, men blir skremt av deres intime betroelser. Hun prøver å lese seg opp på dagsaktuelle temaer, men blir rastløs og fraværende i lunsjsamtalene. Hun trenger bare noen som hun kan kalle sine mennesker, men flykter fra alt igjen og igjen. Uten at hun vinner noe annet enn tomhet.

Det er mitt hav bekreftet veldig raskt mine forventninger basert på de to tidligere romanene. Likevel eksperimenterer Palonen mer med formen enn i de tidligere bøkene. Romanen er delt inn i tre kapitler og fanger Bea i tre forskjellige livsfaser. Som student uten penger på kontoen og med en stadig voksende dårlig samvittighet over oppgaven som ikke skrives. Som småbarnsmor tilbake i hjembyen, skuffet over livet. Som tilbakevendt mor med rolig overflate og tilsynelatende alt på stell. Felles for alle tre fasene er imidlertid følelsen av å rives mellom to krefter, mellom forventningene og realiteten, mellom å miste seg selv i felleskapet og å isolere seg i ensomheten. Selv om hennes karakterer er over gjennomsnittlig egenrådige, er det svært gjenkjennelige menneskelige følelser som her beskrives med nerve og nyanser.

Det hjelper ikke å dra av meg T-skjorta. Se meg i øynene. Kysse meg hvor som helst. Denne ujevne klumpen i nærheten av hjertet er der bestandig. Det er ikke sånn at den jevner seg ut, går i ett med resten av kjøttet, eller hva det nå er jeg består av. En sorgartet svulst som ikke lar seg operere bort. Den er hard. Lar seg ikke flytte på. Den må være der. I den lagrer jeg smilet ditt.

Det er mitt hav har samme fine blanding av nøkternt språk og underfundig humor som i de tidligere bøkene. Samtidig ligger det hele tiden et alvor bak, som presser seg fram sammen med alt det som ikke blir sagt. Palonen er spesielt god i de isolerte øyeblikkskildringene og betraktningene av typen ”faren har gode setninger, men en litt sammenknepet munn”. Disse virker spesielt sterkt på leseren når de er blandet med poetisk abstraksjon: ”Det var ikke kamp eller uvennskap, det var ikke krangel, langt fra krig. Det var bare kulde. Den satt seg i dem og i oss. I alle ord og forsøk på setninger. I vennligheten til Pål, i smilet til Viggo, i hendene mine.” Helt rå er forfatteren imidlertid når det gjelder beskrivelsen av interaksjonen mellom mennesker. En tings vesen og funksjon kommer som regel til syne når den ikke fungerer som det skal. Når jeg forsøker å analysere hva det er ved Palonens framstillingsmåte av nære forhold som er så treffende, oppdager jeg at det er nettopp goddag mann-økseskaft-lignende samtaler og situasjoner der de to partene ikke er på samme sted som utgjør slagkraften i situasjonene. I konfrontasjonene med venninnen Rikke, til foreldrene, til Viggo knirker det så høylydt i sømmene at hele kommunikasjonen er i ferd med å revne. Selv om Bea riktignok er over gjennomsnittlig klønete i sosiale sammenhenger, kan Palonen med sin roman likevel gi et svært treffende, ganske komisk og et nesten uutholdelig hjerteskjærende bilde av menneskelig kommunikasjon.

Noen ganger glir språket umerkelig over fra den hverdagslige absurditeten over mot det jeg vil kalle en mer grå realisme. Det vil si at den tragi-komiske nerven og den underfundige humoren glipper, slik at de hverdagslige hendelsene står tilsynelatende avkledd igjen: ”I frysedisken ligger det en pakke med kylling. Musklene mine trenger mat. Jeg tar opp kyllingpakken. På etiketten er det avbildet en smilende familie på tre. Jeg legger den ned igjen.. Jeg tar pølser i stedenfor.” Dette er i seg selv et legitimt grep, samtidig treffer ikke dette meg personlig i leserhjertet (noe Palonens stil ellers gjør). Noen ganger er stilbruddene mer påfallende. Som når foreleseren Bea samler inn alle mobiltelefonene til studentene og kaster de i bakken en etter en. Selv om Palonen skal ha kred for å våge å tøye grensene til den formen hun har funnet, er det akkurat som om illusjonen og helheten ikke flyter like godt i denne romanen. Litt av grunnen tror jeg er at det foregår for mye i teksten samtidig og på forskjellige nivåer. Jeg sitter igjen med følelsen av at mange elementer iscenesettes som pressende, men samtidig forblir for uuttalte til at de har noen særlig virkning på meg som leser. Videre uteblir kontinuiteten når leseren plutselig befinner seg på et annet sted i livet til Bea, uten at han eller hun har gjennomlevd det som har skjedd i mellom. Dette kan føre til problemer med å leve seg inn i det som skildres.

Dette er mitt sammenbrudd. Mamma, ikke bland deg inn i det her. Det er min familie. Det er mitt hav. Det her er streken min, Viggo, tegninga du aldri vil få se, mitt bortgjemte språk. Du må tro på meg når jeg sier at det jeg tegner, er sant.

Samtidig kan forfatteren gjennom å favne om flere livsfaser gi et bedre bilde av hva et liv er. Og nettopp her ligger denne romanens styrke spesielt, i framstillingen ikke bare av et liv, men hvordan et menneske forholder seg til det. Hvordan man ser det for seg, alt man har planer om, hvordan man tenker tilbake på det. Bea har så mange planer og drømmer. Hun skal bli en sånn med duk på bordet og tente stearinlys. Hun skriver smileys nederst på handlelista for å minne seg selv på hva slags menneske hun egentlig ønsker å være. Senere lengter hun tilbake til studenttiden med stort skjerf og lite penger på kontoen. Likevel vet leseren at det er et romantisert bilde hun legger fram for seg selv. Slik illustrerer Palonen hvordan man kontinuerlig former, ikke bare bildet av seg selv, men også sin egen fortid og framtid i hodet. For å være et selv er først og fremst å være fanget mellom fortid og framtid, mellom forventninger og realitet. I så måte er Det er mitt hav en uhyrlig vellykket framstilling av menneskesinnet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s