Rushdie irl

IMG_6018

 

På tross av, eller kanskje nettopp på grunn av, det store tilbudet av litteraturarrangementer i Berlin, er jeg sjeldent ute på vift i de høyere kulturkretser. Heldigvis hender det fra tid til annen at min supertante kommer til unnsetning med billetter til teaterforestillinger, utstillinger, Berlin-filharmonien eller opplesninger. Slik gikk det til at jeg fikk se Salman Rushdie lese fra sin nyeste roman som nå utgis på tysk. Det vil si, det var ikke Rushdie som leste, men en tysk skuespiller som leste fra den tyske oversettelsen. Men forfatteren selv var unektelig til stede med kropp og sjel. I anledning Rushdies tilstedeværelse hadde de til og med gravd fram en programleder som både var dyktig, behagelig å høre på og stødig i engelsk til å lede samtalen. Det er alt annet enn selvfølgelig på tyske litteraturarrangementer som foregår på engelsk.

 

Jeg må innrømme at jeg ikke har noen sterk relasjon til Rushdies verker. De falt ikke inn under noen av mine faser, verken inn under klassikere, ny norsk skjønnlitteratur eller tysk litteratur. Jeg hadde riktignok en Isabel Allende-magiske realisme-fase, men den gikk fort over. Likevel kjenner jeg Rushdie som sagnomsust figur. Dette på grunn av oppstaset i etterkant av utgivelsen av hans Sataniske vers (1988). Du vet du har gjort noe riktig, når du blir forfulgt og må leve under politibeskyttelse på grunn av en bok du har skrevet.

 

I mellomtiden har Rushdie skrevet tallrike romaner i sjangeren magisk realisme og blitt utdelt en rekke internasjonale priser. Han nyeste tittel Two Years Eight Months and Twenty-Eight Nights ble utgitt tidligere i år. Rushdie skal ha hentet inspirasjon fra barnefortellinger som han vokste opp med i India, blandet med vestlig kulturgods. Det er ingen tilfeldighet at tittelen på romanen tilsvarer tusenogen natt. (Til de som kommer drassende med at det ikke stemmer på skuddår har Rushdie bare en ting å si: ”there’s no fucking leap year!”). Romanen er samtidig en framstilling av møtet mellom fakta og fantasi, i form av en filosof som forelsker seg i en djinn-prinsesse. Nysgjerrigheten min drepes like fort av beskrivelser som ”a timeless lovestory”, ”a spellbinding work of fiction”, for ikke å snakke om ”an epic war between light and dark”. Men når den tyske skuespilleren begynner å lese om filosofen som er plaget av hornhud på grunn av plattfothet aner det meg at Rushdie likevel har sin egen twist på denne sjangeren.

 

Boken beskrives også som en djinnens fenomenologi. En djinn er et åndevesen som forekommer i arabisk mytologi. Rushdie tar utgangspunkt i djinnen som mytisk figur, men er allikevel ikke redd for å tolke denne på nytt. For eksempel har Rushdies djinner sex hele tiden, fordi de lever så lenge og ikke har noe bedre å finne på. Og det blir jo også litt kjedelig i lengden, derfor ser de til menneskene for underholdning, siden de driver med så mye annet rart. ”In fact, the most of us don’t have much sex at all” sier Rushdie mens han blunker lurt. Og noe av det som overrasker meg mest er hvor morsom Salman Rushdie er. ”Who wants to spend the rest of their lives listening to harp music?” og andre utsagn får salen til å riste av latter.

 

I tillegg til Rushdies roman, handler store deler av samtalen om politikk, religion og terror, som ikke er til å unngå i kjølvannet av hendelsene i Paris. Rushdie er en karismatisk forfatter med en egen evne til å forføre publikum med sine teser. Han kommer med flere sterke utsagn om religion, om krig og om livet generelt. Som for eksempel ”charakter is destiny” og ”the murderers are responsible for the killings”, som får mange til å bryte ut i applaus, mens jeg kjenner det knyter seg i litt i min poststrukturalistiske mageregion. Ting er aldri så svart-hvitt. Det er et problem når forfattere oppnevner seg selv eller blir behandlet som eksperter på politiske saker. Heldigvis påpekte Rushdie at han ikke er noen ekspert, at han egentlig ikke vet noe om noe særlig. Selvfølgelig bare retorikk, samtidig gjør denne ydmykheten Rushdie til en mer sympatisk figur. Det gjør for øvrig også hans latterliggjøring, ikke bare av religiøse ekstremister, men også av vestlig politikk og av folk flest. Og én ting er Rushdie og jeg (og Jane Austen og Marcel Proust osv.) klinkende enige om: ”There is no limit to human stupidity”.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s