Luke 6: Vondt og vakkert med Vinje & Kråkevik

vinje
Aasmund Olavsson Vinje. Foto: Claus Peter Knudsen/ Nasjonalbibliotekets arkiv

Jeg er en sånn som aktivt må holde fingrene unna julespillelista mi i Sporify og på iTunes frem til desember faktisk er i gang. I år føltes fjorårets desember virkelig milevis unna, og dermed satt jeg der og lytta til nettopp julelista (med det poetiske navnet «Juuuuuuul») allerede 25. november.

I samtaler med andre om dette med julemusikk oppdager jeg også at det ikke bare er jeg som har en fleksibel definisjon av hva julemusikk faktisk er. En jeg snakka med får julestemning av Radiohead-låta No Surprises, ei anna må høre Sigur Ros med Svefn-g-englar for at juleroen skal senke seg.

Selv har jeg ei låt som kanskje ikke tradisjonelt sett er ei julelåt, men som jeg må høre i løpet av desember. Den gir meg den samme følelsen som når jeg leser virkelig gode bøker med en fryktelig vond eller vanskelig tematikk. Det er en ambivalensens balansegang, men som det vidunderlige lydbildet går seirende ut av: det er såvidt vakrere enn teksten er vond. Eller kanskje musikken nettopp gjør det mulig å unngå å bli ødelagt av den sterke teksten.

kråkevik Jeg snakker om Den dag kjem aldri, diktet skrevet av Aasmund Olavsson Vinje, sunget av Herborg Kråkevik, med TrondheimsSolistene i ryggen. Denne innspillinga er som en kruttladning som sendes inn i hjertet mitt, der strykerne, blåserne og Kråkeviks nydelige stemme i skjønn forening sørger for en slags følelseseksplosjon. I mangel på en liveinnspilling av nettopp denne versjonen som jeg kan dele med dere, får dere heller selve kjernen her, Vinjes dikt Den dag kjem aldri.

Så kan du jo ta turen inn i et musikkbibliotek og finne frem til albumet Kråkeviks songbok, spille av det som troner høyt på min liste over vakre musikkstykker, og se om det gir deg noen assosiasjoner til jul.

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,

for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

 


Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d’er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og vil meg té,
men snart eg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d’er du som gjeng der og tuslar!
Når somt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d’er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
I song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s