Luke 13: «I dearly love a laugh»

”What a shame for I dearly love a laugh” sier Elizabeth Bennet i Pride and Prejudice, når det hevdes om Mr. Darcy at han ikke liker å bli ertet. Er det et karaktertrekk (altså, jeg hevder ikke her at det er flere) jeg har til felles med Lizzy, så er det hennes sans for humor og evne til å se det komiske i en hver situasjon. Jeg er hun som hikster i forelesningssalen, som fniser på seminaret eller som ler høyt av en bok på café. Det finnes imidlertid lite jeg synes er så fornøyelig som språklige finesser. Det menneskelige språket, men sine abstraksjoner, sin ironi, sine overdrivelser, sine underdrivelser, sin fordreiningsevne er en uendelig kilde til en god latter. Dette gjør det å jobbe på sykehjem særs fornøyelig, når de gamle utbryter ting som ”jeg er ingen Viking. Jeg er bare en gammel mann” og ”jeg tar på meg leppestift, sånn at folk ser forskjell på foran og bak”. En av de aller beste tingene ved det å lese er nettopp å komme over spissfindige utsagn som en mer eller mindre genial forfatter har tenkt ut. Når jeg her vil dele noen av de sitatene jeg har hatt aller mest glede av, er det så mange å ta av. Men inspirert av Austen og de gamle på sykehjemmet går jeg her for tre klassikere som alle, når jeg tenker over det, handler om kvinnelig forfengelighet:

”Menneskeheden havde ikke længere nogen Interesse, der var den dyrebar, men Hjærtet bankede med sygelig Hast i Forventning om det nære Endeligt. Hvor hen man saa, mødte Øjet kun blege, udtærede Ansigter, fortrukne og slappe av Søvnløshed. Kun den kvindelige Forfængelighed holdt endnu Stand […].” (Camille Flammarion: Verdens undergang)

”Og selv om smilehullene er meget store, sier de som holder av henne at det ikke er smilehull, men graver hvor hennes beileres sjeler hviler” (Miguel de Cervantes: Don Quixote).

”Eulalies besøk var den store adspredelse for tante Léonide, som bortsett fra sognepresten knapt nok tok imot noen visitter lenger. Alle andre besøkende hadde hun litt etter litt sløyfet, idet de nemlig hadde gjort seg skyldige i den forbrytelse å tilhøre en av de to kategorier mennesker hun ikke tålte. Den ene – det var de verste og dem hadde hun kvittet seg med først – omfattet de som rådet henne til ikke å gi så meget akt på sine fornemmelser og som, selv om det bare var indirekte, gjennom enkelte misbilligende pauser eller visse skeptiske smil, gjorde seg til talsmenn for den opprørende anskuelse at en liten spasertur i solen eller en saftig biff (hun som beholdt to stakkars slurker Vichy-vann i maven i fjorten timer!) ville gagne henne mer enn sengen og medisinene. Den andre kategorien bestod av personer som lot til å tro at hun var sykere enn hun selv mente, at hun var like syk som hun sa. Disse mennesker, som hun hadde sluppet inn på Françoises innstendige oppfordringer, og som under sitt første besøk hadde vist i hvilken grad de var uverdige den ære som ble dem til del ved forsiktig å antyde: ”Ville De ikke bare ha godt av litt luft en dag været var pent”, eller disse andre som tvert om, når hun hadde sagt: ”Det står ikke rart til med meg, det går nok mot slutten”, hadde svart henne: ”ja, du verden, når først helsen svikter! Men De kan jo leve en stund til ennu”, de kunne alle være sikre på å ikke bli mottatt oftere. […] Det min tante forlangte, var kort sagt at man både skulle bifalle hennes levevis, ha medlidenhet med hennes lidelser og berolige henne med hensyn til fremtiden. Dette var hva Eulalie var en mester i. Min tante kunne si til henne tyve ganger i løpet av et minutt: ”Nu lakker det nok mot slutten, min kjære Eulalie,” og tyve ganger svarte Eulalie: ”Når man kjenner sin sykdom så godt som De kjenner den, Madame Octave, så lever De til De er hundre, det sa Madame Sazerin enda til meg her i går (Eulalies fasteste overbevisninger, som den daglige erfarings talløse dementier ikke hadde klart å rokke, var at Madame Sazerat het Madame Sazerin.) ”Jeg har ikke bedt om å leve til jeg er hundre,” svarte min tante, som foretrakk å ikke få angitt noen bestemt tidsfrist for sine leveår.” (Marcel Proust: Combray/På sporet av den tapte tid)

Med det ønsker jeg en fornøyelig tredje advent!

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s