Livet i dypet

InnbundetMorten A. Strøksnes

Havboka. Eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider

Sakprosa

Forlaget Oktober, 2015

(leseeksemplar fra forlaget)

 

”Alla vill till himmelen men få vill ju dö” synger Timbuktu. Det virker imidlertid heller som om det er havet alle lengter til. Det er i hvert fall inntrykket man får om man ser til fjorårets boktitler. Intet mindre enn tre bøker med hav i tittelen leste jeg i 2015. Slektskapet i titlene til tross, viste deg seg imidlertid å være tre svært forskjellige bøker. Der Erlend Wichnes Hav, sløyd er en diktsamlingen med havet som hovedtema, er Caroline Kaspara Palonens Det er mitt hav en roman der havet bare spiller en birolle. Havboka. Eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider er på sin side noe så spesielt som en sakprosabok om håkjerringfiske. Sistnevnte tittel er en av mine absolutte favoritter og kanskje litt av grunnen til at boken har fått så mye oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Tittelen, men ikke desto mindre det faktum at boken holder det den lover.

Å skrive en bok om hele havet er omtrent like omfattende som håkjerringfisket som Morten A. Strøksnes og vennen Hugo Aasjord begir seg ut på. Havboka tar for seg ikke bare havets natur-, men også dets kulturhistorie. Særlig de mange henvisningene til diktere og kunstnere gjør dette til et utmerket essayistisk verk. Spesielt sorenskriver Gustav Peter Blom gjør seg bemerket i sitt syn på Lofotkysten: ”Helgelandskysten var riktignok stygg, men Lofoten tok kaka. Det kunne ikke engang tanken om naturskjønnhet oppstå, annet enn som et savn, skriver Blom”. Havet blir utgangspunktet for refleksjoner rundt Skrova og Lofotens lokalhistorie, havet, livet på jorden, ja sogar hele universet innlemmes i Havboka. Denne blandingen av mikro- og makroperspektiv er til stede allerede i første setning: ”Tre og en halv milliard år skulle det ta fra det første primitive livet utviklet seg i havet, til Hugo Aasjord ringte meg en sen lørdagskveld i juli mens jeg var i et livlig middagsselskap i Oslo sentrum.” Strøksnes pendling mellom personlige opplevelser, anekdoter og mer rent informative passasjer fungerer godt. På samme måte som bokens ytre handlingstråd følger årstidene, hermer også strukturen havets rytme.

 

Havboka er en bok om fiske også for deg som i utgangspunktet ikke er spesielt interessert i fiske. Selv har jeg vel holdt i en fiskestang omtrent to og en halv gang, sist gang for vel femten år siden. Men etter å ha lest et utdrag/utkast av den i norske Granta for tre år siden ble jeg overbevist om at Havboka var en bok for meg. Dette skyldes i stor grad Strøksnes evne til å formidle fascinasjonen for noe ganske sært på en slik måte at den smitter over på leseren. For det er noe fascinerende ved voksne menneskers begeistring og barnlige nysgjerrighet. Håkjerringfisket er for øvrig akkurat så sprøtt og eventyrlig at det fungerer som interessevekker og –opprettholder. Det høres for eksempel litt for utrolig ut til å være sant at verdens største kjøttetende hai svømmer rundt på dypet av de norske fjorder og skjærgårder. Slik fungerer håkjerringa samtidig som mytisk skikkelse og oppsiktsvekkende biologisk vesen.

 

Marinbiologien og dens historiske utvikling står sentralt i boken. Men det kanskje mest oppsiktsvekkende er ikke hva slags absurde forestillinger man hadde om livet i havet bare noen hundre år tilbake, men at man fortsatt ikke vet særlig mer om havdypene i dag enn da den svenske erkebiskopen og kartografen Olaus Magnus på tidlig 1500-tallet skrev Om noen fiskers grusomhet og andres snillhet. Faktisk kjenner man de uttørkede havene på mars bedre enn havdypene på vår egen planet. Og all den tid vi er opptatt av romvesener på andre planeter, finnes det kreaturer på havets dyp med utseende og egenskaper som langt på vei sprenger menneskets forestillingsevne.

 

”Hver gang jeg forlater Oslo, og reiser nordover, får jeg den samme følelsen av å slippe fri, fra innlandet, fra maurtuene, grantrærne elvene, ferskvannene og de surklende myrene. Ut til havet, fritt og endeløst, rytmisk og vuggende som de gamle sangene fra seilskutetiden […]”.

 

Boken er ikke bare informativ, men også underholdende, og på sitt beste er den begge deler. Anekdoten om ”verdens ensomste hval”, finnhvalen som synger på 52 hertz, og som ikke klarer å kommunisere med de andre finnhvalene som synger på 20 hertz og derfor lever et liv i ensomheten er noe av det tristeste jeg noen gang har hørt. Men jeg humrer også godt av at hannen til ”den opplyste nettdjevelen” (Linophryne arborifera) er en liten parasitt som tidlig i livet biter seg fast i hunnens buk og lar seg livnære hele livet mot en slump sæd i ny og ne. Slike og lignende fun facts gjør dette til fornøyelig lesning. Samtidig inviterer Strøksnes til refleksjon. Jeg visste for eksempel ikke at den mest utbredte kommunikasjonsformen på jorda er lyssignaler, eller at havet ser blått ut fordi de fleste arter i havdypet kommuniserer via blått lys da det går lengst gjennom vannet. Dette er også grunnen til at havet ser blått ut. Også beretningen om at mellom ti og tjue mennesker blir drept av hai hvert år, mens vi til sammenligning tar livet av om lag syttitre millioner (!) hai i samme tidsrom, og fortsatt ser på haien som et farlig rovdyr setter i gang de små grå. I det store og det hele åpner Havboka for en del innsikter, og etter endt lesning fristes jeg til å hevde at havet henger sammen med alt og at alt starter og ender med havet.

 

”Plankton antar de merkeligste former. Ser man bilder der de er fotografert med elektronmikroskop, tror man knapt det er mulig. De ligner på snøkrystaller, månelandingsfartøy, orgelpiper, eiffeltårn, frihetsgudinner, kommunikasjonssatellitter, fyrverkeri, kaleidoskopiske kikkertbilder, tannbørster, tomme handlekurver, åpne vaffeljern, vinglass med flytende isbit i, champagneglass med leopardskinn på innsiden, greske urner, etruskiske skulpturer, sykkelstativ, langskaftede håver, maskindeler, fjær, blomster […]. De kan ta form av det meste som finnes i verden, og i tillegg så mange ukjente former at man kunne bygget en ny”.

 

”Ingen har påstått at livet i dypet er enkelt eller behagelig.” Havet tiltaler det poetiske i mennesket. Det er noe tilfredsstillende ved å sammenligne havdyrtilværelsen med menneskenlivet. Men selv om Strøksnes til en viss grad innbyr til gjenkjennelsen av sosiale forbindelser og streben etter en dypere mening i livet, er dette avbalansert med en understreking av at dette er og blir ”menneskets ubehjelpelige forsøk på innlevelse”. Og dette gjelder generelt for boken, som verken banaliserer eller romantiserer havet, ei heller dets grusomhet. Bokens styrke ligger nettopp i dens differensierte framstilling av havet og perspektivering av menneskets posisjon som sentrum for alt. Som Strøksnes skriver: ”Vi kunne åpenbart tatt bedre vare på havet. Men egentlig er et slikt utsagn selvsentrert, all den tid det er havet som tar vare på oss”.

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s