En roman(se) er mer enn en god historie

ibsen. jarJar

Leonard Ibsen

Roman

Tiden, 2015

(leseeksemplar fra forlaget)

 

Å lese bøker minner på mange måter om det å date. Man må gjennom en rekke mer eller mindre dølle før man kommer over noe som det er verdt å samle på. Det er ikke det at de nødvendigvis er helt håpløse (ikke for det, det finnes de som man aldri vil se igjen). De kan være helt kurante å tilbringe et par kvelder med. Men det treffer bare ikke, engasjerer ikke. Ordene preller av som IPA på hipsterregnjakka. Etter mange nok slike likegyldige treff kan man begynne å lure på om man har blitt både bitter og hardhudet. Men før man vet ord av det kommer den ut av det blå. Den ene som gjør at kroppen i løpet av et øyeblikk har glemt basale funksjoner som å puste, pumpe blod og stå oppreist.

Jar er ikke denne ene. Hadde denne romanen vært en fyr jeg var ute med hadde jeg sannsynligvis rømt ut bakveien så fort jeg kunne. Romanen er i korte trekk hovedpersonen Leonard Ibsens forsøk på å skrive sin egen historie, for å skjønne den, gjøre deg ferdig med den. Han undersøker sitt forhold til besteforeldrene, til foreldrene, til sin kone og barn. Romanen er drevet av hendelser og episoder som i og for seg har potensial, men som når de føyes inn etter hverandre får et oppramsende preg. Også en inkonsekvent og besynderlig bruk av tempus gjør teksten ekstra oppstykket og oppstyltet. Dette gjelder særlig i beskrivelsen av minnene, der forfatteren hopper mer eller mindre vilkårlig mellom tidsformene: ”Jeg satt i sengen under opptrinnet. Mamma sitter på benken, foroverbøyd, kan ikke slutte å gråte. Jeg husker at pappa ble sint, og det var veldig sjelden, men nå sparket han til kofferten så det sa dunk, og kofferten ble drevet en meter eller to bortover gulvet”. Her klandrer jeg ikke primært forfatteren, men redaktøren av romanen, hvis oppgave det er å gjøre teksten mer leservennlig.

 

Det terapeutiske erindringsarbeidet spiller en viktig rolle i romanen. Slik begrunnes de utførlige detaljskildringene, som for eksempel beskrivelsen av sengekonstruksjonen under madrassen eller den hvite porselensknotten på skrivebordsskuffen. Langtekkelige beskrivelser, som hvordan hovedpersonen går rundt huset, går inn der besteforeldrene bor, kjennes som om er lagt utenpå som ren dekorasjon, uten at det tilfører historien noe videre. Slik blir detaljrikdommen til noe parodisk. Det beskrives hvordan ikke bare kjelen, men ”den stålblanke” kjelen fylles ikke bare med vann, men ”med springvann”. Denne skrivekursaktige stilen fremheves ytterligere av vendinger som ”jeg tok blikket til meg”, ”brakt ut av fatning” eller ”et rom fylt av klagesang om det forjettede Middelhavs-landet”. ”For å holde det [sinnet] i sjakk er jeg nødt til å erindre i detalj”/”detaljene må med, hvis ikke må jeg gi tapt” hevder Leonard. Men der det å holde sinnet i sjakk kan være grunn til å skrive, spør jeg meg om begrunnelsen holder til å utgi en roman.

 

Savnet etter faren, det barnlige ønsket om en lykkelig kjernefamilie, aggresjonen som følge av volden han ble utsatt for av stefaren, troen på at alt kommer til å gå bra bare de kan starte på nytt på Jar: Konflikten innføres tidlig i romanen. Den er faktisk gjort så overtydelig at fortellingen som konstruksjon kommer i veien for leseropplevelsen. Metafiksjon er litt som å snakke om daten med daten. Det kan gjøres hintende og sexy, men det kan også gjøres kronglete og rart. Et litterært sidestykke til førstnevnte er Gunnhild Øyehaugs Vente, blinke, der spenningen øker gjennom ironiske kommentarer til handlingen. Jar havner dessverre i sistnevnte kategori, der et hvert overskudd drepes av plattheter. ”Det er sant at jeg prøver å kombinere det å skrive med det å være lærer. Tynne piler av tanker og drømmer suste gjennom hodet mitt: Jeg kan skrive om natten. Det må gå. Jeg kan klare det. Jeg har en enorm kapasitet. Jeg er ung og full av livskraft.” Dette blir så banalt at jeg nekter å tro at hovedpersonen eller forfatteren kan tro på det selv.

 

Det dukker riktignok opp noen fine bilder i romanen. Som for eksempel ”det blåhvite savnet” etter faren. Eller at han holdt på å lute taket, men stoppet da han innså at han var i ferd med å smøre 1990-tallet utover sitt eget tak. Historien om mormoren som ung kunstnerinne tar inn en hjemløs algerer til familiehjemmet har i seg selv potensial. Også beskrivelsene av volden i hjemmet trykker definitiv på noen knapper. Men hvor ubehagelig det enn er å lese om forferdelige ting man vet at eksisterer, selv om man nesten ikke kan fatte det, skaper ikke et tema alene en roman. Og det er den største innvendingen mot Jar, den holder rett og slett ikke mål litterært sett.

Skuffelser er en del av livet, noe man både som leser og som dater ganske raskt innser. Heldigvis har mennesket utviklet evnen til å fortrenge, slik at et hvert nye møte er en ny begynnelse.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s