I hver sine presens

skriveFlamme forlag har samlet 55 tekster om å skrive. I forordet skriver redaktør Nils-Øivind Haagensen om hvordan skriveprosessen ofte er noe forfatteren ender opp med å være alene om. Man skal ikke fortelle noen om det man skriver på nå, om ideene eller prosjektene som ligger og gjærer, og når ideen har blitt bok og alle kan lese, er forfattere flest i gang med noe nytt. Han introduserer derfor boka som en samling historier «Om hvordan skriving finner eller fant sted i hver sine presens.»

Jeg sier som min amerikanske venninne da hun introduserte meg for tilbudet i kantina på universitetet vi studerte ved: «Ice cream machines, soda streams, fries and pizza – what’s not to like?» Skrivehistorier er litt sånn, her er forfattere fra ulike forlag, mange navn jeg kjenner godt og noen jeg ikke kjenner så godt, side på side med korte godbiter, og titler som spenner fra «Murakami on your ass» (Selma Lønning Aarø), «Q W E R T Y» (Mikkel Bugge), «Tørrfrø» (Gro Dahle) og «Amagerdager» (Gitte Broeng). Fordelen med denne boka, i forhold til kantina der borte i USA, er at du kan kaste deg over absolutt alle på en og samme dag hvis du vil, uten at det påvirker den fysiske helsa di i særlig grad.

Denne boka er perfekt hvis du står fast og trenger et klapp på skuldra eller en dytt i baken, her finnes variasjon også i det du kan hente ut av hver enkelt tekst. Mange er fylt med, ja, du gjettet riktig, skrivehistorier: fortellinger som alle har det til felles at de kan knyttes til det å skrive. Men i denne tittelen og i dette begrepet ligger jo alt mulig. Tanker om selve skrivinga, om teksten og andre tekster og denne prosessen som er så vidunderlig vond og flott på en og samme tid. Dermed kan denne boka også gi følelsen av å være del av et slags fellesskap: det skrivende fellesskapet, hvor det ikke er klubbmøter eller spleiselag til nye lagdrakter, men hvor alle som hører hjemme der de sitter spredt rundt om i hele verden, alle med en blyant eller ei penn, et tastatur, en diktafon, tanker, frustrasjoner eller gleder over denne fellesnevneren som det å skrive er. Mest presist kommer det kanskje i starten av Anders Bortnes tekst, som åpner slik: «En ting har jeg lært om det å skrive: Du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal.»

Skattekiste, godtepose, smörgåsbord: jeg kan liste opp klisjeer til de når taket: dette er ei morsom, variert, klok og fin tekstsamling som det egentlig er umulig å si noe samla om. Men jeg mener, Skomsvold, Klakken, Øyehaug og Loe, what’s not to like?

(Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s