Dans, dans, dans gjennom teksten

Fredag kveld var jeg i Operaen. Igjen. Det har blitt en del turer dit etter at jeg flytta til Oslo. Og nei, jeg snakker ikke om opera i Operaen, ikke sang, store kjoler og tyske kjærlighets- eller dødserklæringer i den høyeste C. Jeg ga for så vidt det en sjanse og altså, klassisk opera, men da snakker vi om en verden jeg ikke forstår, en begrensning jeg er aldeles komfortabel med. Fordi det finnes dans. (Det er en referanse til litteratur her inne et sted, jeg lover.)

Første gang jeg så profesjonell klassisk ballett på en scene, like foran meg og ikke på en skjerm, var for et og et halvt år siden. En kompis hadde billett til Svanesjøen og lurte på om jeg ville være med. Vi hadde seter på rad 2, så nære disse utenomjordisk flotte ballettkroppene at vi nesten kunne kjenne vindkastene de evigvarende piruettene deres sendte ut i rommet. Da første akt var over, trodde jeg det var en spøk. Jeg så på kompisen min med oppriktig forvirring: «men de har jo bare holdt på i ti minutter?!» Og det er dette, å stå overfor noe, være i noe som får tiden til å opphøre, som er et bevis på at den fortsatt finnes, den virkelige magien, selv i denne skakkjørte verden vi befinner oss i. Jeg kunne blitt der hele natta, helt fremst der ved den storslåtte hovedscenen: det føltes som jeg badet i en strøm av strykere mens jeg helt sikkert hadde haka på brystet og det mest fårete ansiktsuttrykket Den norske opera og ballett noen gang har sett. Denne opplevelsen førte i alle fall til at jeg stadig dro tilbake til Operaen for å se mer dans, for å la meg henføre igjen og igjen.

Fredag var det endelig tid for Carte Blanche, forestillinga av carte blanche, laget av kompaniet selv, uten koreograf. Heller enn koreograf har de invitert med seg ulike artister til å spille live på senen med dem. I Oslo kunne vi velge mellom Motorpsycho og Susanna. Helst ville jeg fått med meg begge, men så er det lommeboka og tida og dette med at det forventes at man skal gjøre noe annet enn å henge i Operaen hele tida (forstå det den som kan). Kvelden bød på en oppdagelse: å innse at jeg i en alder av 32 lett kunne endt opp som Carte Blanche-groupie, hadde det ikke vært noe som holdt meg igjen her i hovedstaden.

Forestillinga var et velkomponert fyrverkeri, hvor armer, bein og teknisk presisjon skjøt ut i alle retninger, mens ansiktsuttrykk og samspill danserne imellom farget og kompletterte det helhetlige inntrykket.

carte1
Carte Blanche. Foto: Erik Berg/ Carte Blanche

Det er en voldsom opplevelse, mye å ta inn, når femten dansere står på scenen samtidig (det står femten navn i programmet, jeg tenkte aldri på å telle mens det hele pågikk). Og de står jo lite såklart, de er over alt: høyt, lavt, hopper, løper, smyger seg langs gulvet, ruller og slenger seg rundt på måter som hadde sendt en utrent kropp bort fra Operaen i ambulanse. Det er altså disse femten danserne som har koreografert dette. Det forklarer også hvorfor det til å begynne med kunne virke som vi hadde kommet inn til prøvedelen av forestillinga, oppvarminga. Alle danset hver sin greie og det var lite merkbart samspill danserne imellom. Men så begynner jeg å legge merke til hvor uhyggelig presist alt er utført. At det akkurat er plass til at en danser kunne fullføre sitt løp eller sin bevegelse, at et hopp lander tre centimeter unna en annen danser, og endelig: samspill. Når man har så mange dansere på en og samme scene er det et slags luksusproblem for oppmerksomheten: hvor skal jeg se, hvem skal jeg følge med blikket, hvor ble det av henne, der hoppet han frem ja: og det er fint og spennende og vilt, men så blir det også befriende når to dansere går inn i en slags dialog, finner sammen, leker seg rundt og samler seg om et uttrykk. Det er vanskelig ikke å bite seg merke i enkeltdansere. Jeg ble umiddelbart skikkelig betatt av Guro Rimeslåtten, som virkelig utmerket seg i dette supercelebre selskapet. Det var noe fengslende i uttrykket hennes som trakk meg inn og holdt meg der. Smidigheten hennes og følelsen av det ikke eksisterte en eneste begrensning for hva kroppen hennes var i stand til fascinerte meg enormt. I en så fragmentert forestilling som dette kanskje kan kalles, slapper man aldri av som publikummer: uforutsigbarheten ble som en sentral aktør, og alt kan skje. Da Rimeslåtten gikk sammen med Irene Vesterhus Theisen og de sendte hverandres armer og bein frem og tilbake før de fant sammen og de hoppet og gled rundt som en åttelemmet skapning der over gulvet sluttet jeg nesten å puste, så kult og rått og vakkert var det. Mest av alt ønsker jeg meg hele forestillinga på film, man kan nok se den utrolig mange ganger og stadig oppdage noe nytt.

Foto: Carte Blanche

I en oppsetning som denne, hvor musikkartisten er til stede på scenen, hjelper det selvsagt å ha et nært forhold til musikken som spilles. Et av albumene Susannas musikk denne kvelden kom fra, Meshes of Voice (et samarbed med Jenny Hval), er et jeg har spilt utallige ganger (Spotify-lenke nederst i innlegget). Da Susanna spilte sangen Death Hanging (hvor hun i den opprinnelige innspillinga også hadde med Susanne Sundfør og Siri Nilsen på vokal), ville jeg bare stoppe tiden og bli i det øyeblikket. Versjonen i videoen nedenfor her ligner den vi fikk høre i Operaen. Mens Susanna og bandet spilte, kom alle danserne foruten én og satte seg på scenekanten, rett foran oss og bare så ut i rommet. Alle var kledd i sort, og selv om jeg bare ville se mermermer dansing så hadde det en sterk effekt at de sluttet å danse mens hun sang om hvordan døden vil finne oss alle og at det er den uunngåelige avslutninga på det hele.

Det er selvfølgelig ikke «bare for gøy» at kompaniet har fjernet koreografen fra denne oppsetninga: det er et forsøk på å utfordre det etablerte, på å se hva som skjer når en gruppe får beskjed om å organisere seg selv, ikke lenger ha et menneske med overordnet ansvar som tar avgjørelsene. Vi kan tenke oss danseensemblet som et eget lite samfunn hvor lederen trer ut. Hva skjer da?

Da forestillinga var over og applausen hadde stilnet, oppdaget jeg hva det var jeg hadde fått utdelt da vi gikk inn i salen. Et nokså sjangetro program, ja, med en presentasjon av danserne og artisten, men også noe annet: et teksthefte. I forordet forteller Homan Sharifi, teatersjef og daglig leder i Carte Blanche, at de her har samlet tekster fra ulike skribenter, som alle har skrevet om den samme tematikken som produksjonen springer ut fra. Han forklarer videre «Slik kan magasinet fungere som en døråpner til forestillingen og gi deg flere tolkningsmuligheter, eller forestillingen kan være en introduksjon til tekstene og gi farge til tankene du har gjort deg om dansen.» Og HER kan jeg omsider snike denne teksten innunder litteraturparaplyen. Skribentene har på ulikt vis belyst nettopp tema som styresett, demokrati, ideologi og dypest sett dette overordnede spørsmålet: hvordan kan vi forandre en verden som ikke fungerer slik vi skulle ønske?
Av tekstene er det Pedro Carmona-Alvarez’ som treffer meg hardest. Fragmenter fra historietimen byr på nettopp det tittelen forteller, og her kommer et utdrag som også understreker hvor eksepsjonelt god Carmona-Alvarez er.

(…) 
koalisjonens talsmann klatrer opp på en ølkasse. Det er kaldt. 
Frostrøyken ut av munnen hans som små lodne dyr. En setning om
mental ubalanse. Han sier han forakter departementet og alt det står for. En setning om ansvar. Han uttaler ordene luftspeilinger og kulisser. Det jubles i front. Stemmen hans bærer. En setning om underskriftskampanjene. Ved hvert eneste kafébord finnes torturister. Hver eneste serveringsdame er etterretningens øyne og ører.
Han avslutter med å si: Vi tror på denne byen. I morgen blir han hentet.
I morgen finner de skjulestedene. Under et talkshow med friske unge
mennesker med penger, drar de ham etter seg, opp en trapp, ned en
trapp, inn et grått og fuktig vaskerom. Alt er grønt. Sånn er redselen.

 

Dette samarbeidet, mellom dans, tekst og musikk, ulike aktører som alle har et forhold til budskapet som formidles, er vel nettopp det som må skje, hvis vi faktisk skal kunne forandre det etablerte, hegemonien, patriarkatet, rikingenes verdensherredømme, rasistenes inhumane tankegang? av carte blanche kan tolkes hit og dit og opp og ned, men jeg velger å se det som et skritt i den riktige retningen. Man trenger ikke alltid SI DET, men kan vise det, gjennomføre prosjekter som synliggjør at det er mulig, at vi kan få det til, hvis vi går sammen og lytter til hverandre, diskuterer, gir og tar. Og så ender vi opp med femten soloprosjekter som kan stå sammen på en scene, side om side, og levere et helhetlig resultat.

Som Sharifi skriver i sitt forord til tekstheftet: «Revolusjon er sjelden en fullkommen løsning, men hvordan endre noe til det bedre uten revolusjon? Kanskje med små opprør og konstant kamp. Kanskje ved å flytte en liten brikke, plassere den ene mursteinen litt annerledes slik at veggen får en annen form.»

Nå skullle jeg gjerne skjært av meg både fingre og tær for å få med meg en av forestillingene i Bergen, spesielt 19. og 20. februar når det er unikumet Thea Hjelmeland som står på scenen sammen med disse danserne.

(Og ja, hei Forbrukerrådet: jeg betalte billetten min selv.)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s