En høyere akilles

 

Intermedialitet er en av vår tids viktigste konsepter. Sosiale medier, reklame, aviser, blogger: faktisk er kombinasjonen av medier med sine uendelige paringsmuligheter for mange nærmest som en religion å regne, der verden fremstår som et eneste medialt samspill. Vi er så vant til å omgås mediale hybridformer, at vi som regel ikke legger merke til hvordan de er kombinert og virker på oss. Ofte er et medium stilt under det andre, innført som en slags fortolkningens jordmor, en opplevelsens salt. Andre ganger er mediene sidestilt og utfyller hverandre, eller peker i motsatt retning. Men noen ganger, noen ganger når to språk, to uttrykk møtes oppstår det en magi som ikke lenger kan beskrives som addisjon, men multiplikasjon. Som gjør at man får lyst til å bla forsiktig, til å ha hviskestemme og stryke over sidene.

 

IMG_6739Nettopp det skjedde da jeg fikk et lite hefte i grå kartong med et rødt 18 inne i en enkel rød ramme mellom fingrene. Heftet med den nøkterne og beskjedne fremtoningen er utgivelse nummer atten av en publikasjonsrekke utgitt av Berliner Festspiele, og skulle vise seg å inneholde den tyske utgaven av Nakker, et samarbeid mellom den svenske fotografen Thomas Wågström og vår egen Karl Ove Knausgård. Die Rückseite des Gesichts [Ansiktets bakside] er Knausgårds ledsagende essay til den andre delen (Necks) av Wågströms fototriologi. Hver venstre side i heftet består av et av Wågströms svart-hvitt bilder av en nakke sett bakfra, mens hver høyre side er fylt med tekst. Det slår meg som litt rart å lese Knausgård på tysk når man har norsk som morsmål. Likevel fungerer teksten helt utmerket i tysk språkdrakt, oversatt av Paul Berf.

 

Selv om de sjeldent blir ansett som noe spesielt nevneverdig, er nakker, ved siden av håndledd og tinninger, for meg en av de mest fascinerende og vakreste delene av kroppen. Blodet som strømmer, sårbarheten. Og Wågströms fotografier fanger inn menneskekroppens hverdagslighet blandet med denne mysteriøse skjørheten. En skrukkete, gammel nakke, en rynkete, en våt nakke, en lubben barnenakke, en hårete nakke, en prikkete nakke, en tynn nakke, en ung nakke. De portretterte er blottlagt, lagt åpne for betrakteren, men samtidig bortvendt, lukket. Bildene minner meg på at noen av mine sterkeste og mest intime øyeblikk med andre har vært akkurat da de vendte seg bort fra meg. Baksiden av kroppen som den syltynne veggen som skiller to mennesker. Stumheten, klaustrofobien.

FullSizeRender

Likevel er det Knausgårds essay som virkelig får hjernen til å surre og hjertet til å banke for denne høyere akillessen. Knausgård reflekterer over nakken, over menneskenakken som ikke har forandret seg stort på titusen år. Nakken er, som resten av kroppen, selvfølgelig ladet med betydning, men samtidig perifer i sammenligning med de fleste andre kroppsdeler. Nakken er en av få kroppsdeler som ikke kan kjøpes eller selges, som ikke seksualiseres eller (mis)brukes i reklame. Her, og på en del andre punkter kan man riktignok komme med innvendinger. Likevel føles det godt å la seg føre med Knausgårds tankestrøm, la seg forføre av de vakre bildene og tankefigurene. Nakkens skjulte liv i skyggen av ansiktet. Nakkes svevende tilværelse, bortvendt, utenfor, mellom. Nakkens symbolspråk er paradoksalt. Nakken er en forbindelse mellom det nedrige, kroppslige og det opphøyde, åndelige. Hjerne og hjerte, menneske og dyr. Nakken kan skille mellom liv og død. Den er en høykompleks teknisk konstruksjons og samtidig en del av en flytende, ubestemmelig helhet. Nakken er stahet og sårbarhet, kulde og intimitet. Den som bøyer hodet for noen er ydmyk, blottstiller seg, men senker samtidig blikket, vender ansiktet bort.

 

Spesielt Knausgårds beskrivelse av hvordan han så seg selv bakfra i speilet for første gang, og den umiddelbare følelsen av fremmedgjøring som fulgte, er spesielt slående. Denne følelsen av sjokk over sin egen avkledde fremtoning er den samme som når man hører sin egen stemme på lydopptak eller ser seg selv på film. Samtidig forstår Knausgård denne narsissistiske akten, som det å betrakte seg selv fra alle sider er, nettopp som et uttrykk for en sosialiseringsprosess, på veien til å bli et individ. Knausgårds kloke og lekne betraktninger forsterker Wågströms bilder, som igjen forsterker virkningen av Knausgårds ord, i en evig oppadgående spiral som gir meg lyst til å bøye hodet og avdekke nakken i begeistring mens jeg visker et nesten uhørlig halleluja.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s