En katedral i verden

Sonja Sacre Cœur
Kristin Berget
Roman
H//O//F, 2015
Anmeldelsen er basert på et leseeksemplar tilsendt fra forlaget

På høyden i Montmartre i Paris ligger den. Sacre-Cœur. Smak på navnet. Bad i fonetisk velbehag. Se på den. Vi kan hente fram alle våre mest pompøse og overdådige superlativer når vi skal beskrive dette bygget.

Le_sacre_coeur_(paris_-_france)
(Foto lånt fra Wikipedia)

I sterk kontrast til den majestetiske bygningen Kristin Bergets første roman henter tittelen sin fra, var det en sped liten sak som landet i postkassa mi rett før jul.

IMGP2780

Vi vet det jo, at det ikke er størrelsen det kommer an på. Ikke omslaget heller. Men hva med forfatternavnet? Om jeg kan se forbi andre utenomtekstlige elementer ved denne utgivelsen, kommer jeg ikke unna virkningen navnet Kristin Berget har på litteraturentusiasten Lena. De som kjenner meg vet at jeg setter Bergets lyrikkutgivelser svært høyt. Jeg burde selvsagt være i stand til å se forbi et så subjektivt påvirkningselement som forventning, burde kunne åpne denne boka og lese den uten å kjenne hvordan håpet vokser om at jeg vil møte setninger med ord satt sammen på en sånn måte jeg vet Berget kan, på en sånn måte at jeg vil gå bort til stueveggen og skrive dem stort med sprittusj eller få laget en tapet med disse setningene på. Forventningens suspekte tvilling er sammenligningen. Samme hvor hardt jeg ønsker og forsøker å nullstille meg, ikke forvente, ikke sammenligne, gjør jeg det jo likevel. Hjernen kan ikke lures til å tro at dette er noen andres verk. Det er Kristin Bergets roman.

Mest av alt skulle jeg ønske at nettopp den korte presiseringen på bokas omslag, dette fem bokstaver lange ordet som plasserer teksten i en sjanger, fanger den i en bås, ikke var der. Hadde det ikke stått ROMAN så kunne jeg valgt å lese boka som et kunstprosjekt uten noen sjangertilhørighet. I mine øyne er dette nemlig et kunstprosjekt som står stødigst på egne bein, godt planta utenfor noen slags etablerte rammer.

Sonja Sacre Cœur møter vi Sonja, som på dagtid skriver en doktoravhandling og på kveldstid jobber som DJ. Hun bruker maktposisjonen sistnevnte rolle gir henne til å plukke med seg damer hjem fra dansegulvet. Det virker ikke som Sonja noen gang har andre intensjoner enn en uforpliktende seksuell relasjon med disse bekjentskapene, og utskiftingene er hyppige. Hun behandler erobringene sine utelukkende som forlystelsesobjekter, irriterer seg over at de viser tegn til svakhet eller hvor lett hun kan styre dem, og har et opphøyet bilde av seg selv: «…jeg har en tendens til å ta alle utsagn om meg som komplimenter tenker hun høyt.» Boka igjennom forsøker Sonja å forstå noen av de store sammenhengene i den verden som omgir henne, og det er i disse undringene og refleksjonene at bokas virkelige styrke ligger. Sonjas blikk er interessant og annerledes: utgangspunktet og ståstedet hennes er ikke det mellommenneskelige perspektivet. Kanskje er det hennes egen visset om sin egen briljans som fjerner interessen for andre mennesker. Hun prøver å forstå dynamikken, samspillet og symbiosen i relasjonen mellom mennesket og naturen, mellom mennesket og bygningene.

Sonja stanser på broen over mot katedral-øya. To nonner kommer gående med korte raske skritt, hendene samlet inne i kappen. Plutselig kommer hun på setningen kroppen er også et tempel der rovdyr samles. Det må være et dikt hun har lest. Det glitrer kort i elvevannet før sola forsvinner bak et av de mange kirkespirene. Den ruinlike menneskekroppen, tenker hun: skjelettet som blir igjen i 100 år. Finnes den eventuelle helligheten der til siste benrest er omdannet til sine former av kalsiumholdige tørrstoffer? Sonjas spørsmål vokser utover sine bredder. Som om det finnes sammenheng hvor enn hun plasserer blikket og tanken. Hun vet det ikke er slik, men klarer ikke avgrense seg lenger. Landegrensene flyter, kroppens naturlige avgrensning virker plutselig tvilsom, elvevannet renner gjennom årene hennes, sammenhengene hun ser i alt er i ferd med å oppløse henne, tømme henne for forstand. 

Det kan virke som Sonja setter døde og abstakte enheter over andre mennesker. Relasjonen mellom henne selv og menneskene hun møter virker tydelig og avklart, først og fremst fordi hun selv ser ut til å oppleve at hun representerer og symboliserer en slags menneskelig katedral i verden. Hun er noe annet, noe opphøyd, og denne pidestallen gir henne et blikk som hele tiden er nettopp ovenfra og ned. Dette kommer spesielt godt til syne i forholdet hennes til kunststudenten Rina, hvor maktubalansen er så tydelig at det er ubehagelig å lese.

Kristin Berget har gitt oss et puslespill av ei bok. Jeg har diskutrert boka med folk som har mye bedre greie på litteratur enn meg, og begrepet «a poet’s novel» seiler opp som en svært treffende beskrivelse. Sonja Sacre Cœur følger ingen oppskrift, forer ikke leseren med teskje, gir oss bare de største brikkene til puslespillet: hjørnene og kantene. Midt i bildet er det et stort hull. Jeg har lest gjennom boka utallige ganger nå, og det forteller jeg ikke i et forsøk på å imponere deg som leser dette – med de 57 små sidene romanen består av er ikke det noen prestasjon. Jeg har lest boka igjen og igjen i håp om at eureka-opplevelsen skulle finne meg, at lyspæra over hodet mitt skulle lyse opp, at disse puslespillbitene som mangler skulle falle ut av sidene og inn på plass slik at jeg kunne oppleve å få en mer helhetlig forståelse av Sonja Sacre Cœur. At det henger løse tråder igjen etter Bergets penns ferd gjennom sidene er ikke i seg selv et problem; man kan velge å se det som en del av bokas kunstneriske natur. Igjen tenker jeg på hvordan romanformen spenner bein for prosjektet. Leserens tolkningsmuligheter er selvsagt like presente uansett hvilken sjanger teksten er satt i, men hadde man kalt Sonja Sacre Cœur kortprosa så ville den fragmentariske strukturen, ikke bare i formen men også i selve narrativet, kanskje ha fremstått som lettere fordøyelig og mer plausibel.

Og selv om jeg ser flere paralleller nå enn etter første gjennomlesing, opplever jeg det fortsatt som vanskelig å definere noe helhetlig og fullendt med denne boka. Så kan man jo spørre seg om det er et kriterium for at en roman skal være god. Trenger man å forstå alt? Skal man ikke godta at et litterært verk byr på større motstand enn hva man ideelt sett kunne ønske?

Språklig sett blir ikke romanen skarp nok. Jeg stopper flere steder og stusser over formuleringer, det lugger og stokker seg innimellom, og jeg sitter igjen med et inntrykk av at dette er for lite gjennomarbeidet. Når romanen bare har i underkant av 60 sider å boltre seg på, er det ikke rom for språklig uklarhet eller uferdighet, og jeg henger meg for mye opp i dette til at det kan passere uten å nevnes. En del språklige plattheter dukker også opp, som «Min hørsel er ikke bare min» og «Hjertet er hellig hos de hellige». Heldigvis finnes også nydelige passasjer.

Hver dag står Sonja opp til gårsdagens tilkortkommenhet. Den manglende evnen til å fortsette bønnen. Hun henter inn ved og fyrer opp i ovnen på kjøkkenet mens hun trener opp det selektive minnet. Hun henvender seg til tinninglappen i storehjernen og farer med viskelær over hippocampus’ kart for å skape hvite flekker. Som om alle årene i Polen kunne være en annens historie, som om nettene i fengselet tilhørte en fjern slektning. Hun måker snø og tørker støv. Det som faller fra himmelen, rammer også henne. Lindetrærne kan fort skape en illusjon av beskyttelse, men raskt bøyer de seg ned og slipper vann eller snø over alleen og eiendommen.

Kristin Bergets første roman blir stående som et uoppklart, udefinerbart og litt forvirrende mysterium for meg, og vil nok fortsette å kverne i hodet mitt en god stund til.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s