Kontrastenes pangfunksjon

 

kane
Sarah Kane. Photo: http://www.pauphoto.co.uk

I forsøket på å bevege meg mer utenfor den litterære komfortsonen min, har jeg kastet meg ut i noe (som for meg er) helt nytt: å lese teaterstykker, skuespill, tekst skrevet for scenen. Kanskje rister du oppgitt på hodet fordi slik tekst er noe av det du leser mest eller kanskje hever du øyenbrynene fordi du tenker «hvorfor skal hun lese teaterstykker?» Uansett: jeg har tatt en tur inn i den britiske dramatikeren Sarah Kanes verden.

cleansedJo mer jeg leser og jo mer jeg omgås litteraturinteresserte mennesker, desto mer nysgjerrig blir jeg på dette ene leddet i litteraturens ferd gjennom verden: hva skjer når teksten har gått fra papiret eller skjermen, inn i noens hjerne og kropp og er på vei ut i verden igjen? Jeg fascineres av hvordan vi kan bruke teksten, samtale om den, diskutere, debattere, tolke og sette den inn i andre sammenhenger, i store og små kontekster, over frokostbordet en mandag morgen eller i en politisk debatt om kvelden.
Teateret fyller en slik funksjon, det henter tekster opp fra papiret og sender dem ut på scenen, i dialoger som kan høres, på lydbølger som bærer replikker, i samspill med berøring, på scener med kulisser og i møtet med karakterer med en fysisk tilstedeværelse. Når man kommer som publikum til teateret, er teksten allerede berørt, tolket, diskutert, debattert, den er konvertert til et annet format og står der og snakker rett til oss.

Av alle forfatterne som ligger og venter i dette verdenshavet av ei liste som heter «Bøker jeg vil lese», blir det å se på hva som inspirerer de som inspirerer meg et kriterium for å plukke opp nettopp den ene eller andre tittelen. Som stor beundrer av Kjersti Skomsvold har jeg mange ganger tenkt at jeg skal få lest noe av Beckett, et navn som hver gang hun sier det gjør at stemmen hennes drypper av honning. Beckett har blitt med hjem fra biblioteket flere ganger, men så har han bare blitt liggende der i bokhylla uten å bli lest. Dette er som så mye annet her i livet, helt tilfeldig. Samtidig ser jeg, ofte i ettertid av at jeg har lest noe nytt, at det selvfølgelig finnes snarveier inn og opp til toppen av denne lista. For meg handler det gjerne om at noen kommer med et ordentlig godt innsalg for en tittel, et forfatterskap, en sjanger eller hva det måtte være. For en stund siden skjedde begge deler, en slags dobbeljackpot: noen jeg liker godt snakket varmt og engasjert om den britiske dramatikeren Sarah Kane, et navn som på det tidspunktet var helt ukjent for meg. På biblioteket fant jeg Sarah Kane: Complete plays, tok den med hjem og begynte å lese. Anbefalinga kom med et nokså konkret tips, om å starte med stykket Cleansed. Som sagt så gjort.

«Det er ganske mørke saker, altså» sa hun, anbefaleren, som et advarsel før jeg skulle gå i gang. Det var ikke noen overdrivelse. I Cleansed er det knapt noen glimt av lys, og narkotika, vold, overgrep og generell utrivsel regjerer. En mann ved navn Tinker holder noen studenter nærmest som gisler inne på et universitetsområde, og utsetter dem for forskjellige grusomheter. Hele settinga minner mest om en konsentrasjonsleir eller et torturkammer, og det går aldri mer enn ti-tolv setninger mellom hver gang jeg må vri meg bort, ta en pause for å huske å puste eller bare stoppe for å sjekke at alt omkring meg er som det pleier og skal. Etter å ha lest stykket gjennom, kunne jeg skimte et budskap, noe Kane vil si, om enn gjemt bak handlinger og dialoger så mørke og voldsomme at jeg hadde problemer med å se forbi dem. Kan det kanskje være selve kjærligheten Kane vil snakke med oss om? Vil hun vise hvordan alle mer eller mindre bevisst alltid vil være på søken etter nettopp kjærlighet, omsorg, varme og tilhørighet, men at man ikke alltid har de riktige verktøyene for å kommunisere det på en forståelig, human eller «riktig» måte? Det virker som en litt banal lesning når jeg ser det foran meg her, og Cleansed kan nok tolkes på utallige måter. Jeg sitter i alle fall ikke på fasiten.

Jeg fortalte Kane-entusiasten om hvor fælt jeg syntes det var å lese Cleansed. Hun sa seg enig i at det gjør vondt å lese Kane, men at det er mer å hente i tekstene hennes enn bare tortur og grusomheter. At forfatteren i en alder av 28 valgte å ta sitt eget liv er et faktum jeg ikke kan unngå å tillegge en viss vekt her, det gir en annen forståelse for Kanes univers når man kjenner til hennes egen historie. Så er heller ikke alt hos Kane bekmørkt og forferdelig. Faktisk dukker det i et annet stykke, Crave, opp en monolog som gjør meg så utrolig glad og som representerer en eufori helt i andre enden av  den emosjonelle skalaen av det vi tidligere har sett hos henne. Her er et utdrag:

image1-2

Etter å ha vært med på en lang vandring i kalde rom med blodspor, smerteskrik og dunkel belysning, sparker denne tekstbiten så hardt inn ei dør hvor alt det lyse, fine, varme kommer strømmende gjennom. Fin hadde denne monologen uansett vært, men når Kane har tatt oss med helt ut i ytterkanten av hva jeg kjenner jeg kan takle, er det ekstra deilig å bli geleidet trygt ut i sollyset igjen. Heftig og virkningsfull bruk av kontraster, der altså.

I går skulle jeg sjekke hvilke saker Kulturhuset i P2 tok for seg, og sannelig var det nettopp Sarah Kane og hennes stykke Cleansed som stod på programmet. Det går nå for fulle hus i London, og du kan høre hvordan de omtaler Kane og hennes veldig direkte tilnærming til det vonde hvis du klikker deg inn her.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s