Selvutslettende minimalisme

page_1_thumb_large

Vilde Heggem

Kjolen

Lyrikk

Forlaget Oktober, 2016

Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget

Etter en del års erfaring som leser, som litteraturviter og som kritiker er det sjelden jeg er helt rådløs i møte med en tekst, at jeg ikke vet om den er uvanlig treffende eller intetsigende, ikke vet hva jeg skal med teksten. Det siste året har jeg lest mye kortprosa, mye dikt og mye som er en blanding av begge. Jeg elsker den knappe, fragmentariske formen, og det faktum at det er vanskelig å sette noen avgjort merkelapp på teksten. Mitt møte med Vilde Heggems forfatterskap er samtidig mitt første møte med en bok hvor det er kun én setning på hver side. Eller setning og setning, flere ganger er det snakk om bare ett eller to ord. Jeg blar forbløffet, rådvill gjennom boken. Er dette alt?

Kjolen er omtrent så minimalistisk som litteratur kan bli. Dette gjelder ikke bare formen, men også handlingstrangen som begrenser seg til at jeget henter ut en kjole fra et brennende hus. Denne enkle handlingen gjengis i fortid, sirkles inn og fores til leseren, ikke med teskje, men med pipette. Heggems språklige konsept kan minne litt om DADA og andre avantgardistiske strømninger, der banale ord og setninger repeteres til de løses fra sin opprinnelige dagligdagse betydning og oppnår en slags transendental virkning. Teksten har en fremmedgjøringseffekt, som i en drøm, der jeget ser seg selv utenfra, og delvis er løst helt fra det betraktede objektet. Det kan også minne om hvordan hjernen fungerer når man løper, og enkelte ord og setninger dukker opp som et slags mantra. Eller det gir assosiasjoner til en slags dryppvis minne, et forsøk på å rekonstruere en traumatisk opplevelse, der det glemte (fortrengte?) kommer glimtvis fram fra hukommelsens tåke.

Teksten er insisterende og kompromissløs på grensen til det patologiske. Jeget måtte, må ha den kjolen for en hver pris. Og samtidig er den desorientert og utforskende. Hva skjedde? Hvorfor løp hun inn i det brennende huset, hvorfor måtte hun ha kjolen? På et punkt kommer det også et Twin-Peaksk selvdestruktivt element med i spill, som tilfører teksten et nytt lag: ”det er min brann og jeg vil at hun skal løpe inn i den . ”/”hun var meg, og jeg ville brenne . ” Men all den tid jeg som leser er med på leken, ilegger ordene betydning, klarer jeg ikke glemme det faktum at jeg blar gjennom en bok med et, to, tre, fire, fem elementære ord på en side. Og jeg blir ikke helt overbevist om Heggem klarer å løfte Kjolen opp av banalitetens hengemyr.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s