Inn i mørkets hjerte

InnbundetSvart belte

Marianne Clementine Håheim

Roman

Forlaget Oktober, 2015

 

Litteratur som tar opp mentale problemer kan være en kinkig sak. Om det er snakk om terapeutisk skriving er det gjerne uinteressant for andre enn den det gjelder. I de tilfellene det ikke er det, eller de litterære kvalitetene faktisk rettferdiggjør en utgivelse blir boken allikevel gjerne utelukkende tolket som en selvbiografisk bearbeidelse av egne erfaringer. Jeg skal ikke lyve, Marianne Clementine Håheims roman Svart belte treffer meg mye på grunn av framstillingen av ting jeg selv har vært gjennom. Nettopp derfor har jeg vært så usikker på om jeg skal skrive om denne. Ikke fordi det er ubehagelig å konfronteres med min egen fortid, eller fordi det er vanskelig å unngå å nevne denne i en omtale av Svart Belte. Grunnen til at jeg har fundert lenge over om jeg skal skrive om denne boken eller la være er fordi jeg er redd for ikke å klare å heve blikket fra gjenkjennbare tanker og handlinger og slik gjøre romanen urett som litteratur.

Håheim har tidligere gitt ut Diktsamlingen Billyder. Svart belte er hennes første roman og en kraftfull bok om hvordan en ganske vanlig trettenåring blir et Gollumlignende vesen med lynende øyne, utstikkende ribbein og hår på ryggen. Forfatteren er fryktløs i utforskningen av det dyriske i mennesket. I løpet av bare litt over hundre sider tar hun oss med dypt inn i det mørket som bare finnes i menneskesjelen. For Svart belte er ikke bare en bok om det å ha en spiseforstyrrelse, men om det å være menneske. Eller nettopp det å ikke være det. For hvor går grensen? Utforskningen av kroppens maskineri er så fascinerende og samtidig så grufull at man vrir seg i stolen.

Med sitrande hender begynner eg å skrelle meg sjølv. Først pillar eg vekk neglebanda, tygg opp huda rundt neglene, dreg av lange tapetstrimlar. Eg dreg huda på leppene til det bedde er glinsande raudt att. Fotsolane må splittas med saks, hudstykka som losnar, er så store at eg sorterer dei som matavtall. Eg opnar kroppen langsamt, tek tak der eg er tynnast, og flerrar opp. Mellom kragebeine er det ei mjuk grop eg hatar, eg nynnar og pressar fingrane innover. Kroppen sukkar og slepper huda, kjøtet syng når det møter lufta, eg fyller kompostbingen med substans eg ikkje treng.

Håheim har et svært poetisk språk. Hun skriver innprentende, skriver seg dypere og dypere inn i mørket. Språket speiler på mange måter klarheten og samtidig forvirringen til en spiseforstyrret. Beskrivelser som ”storslått og sinnsjuk” og en ”ulovleg, ufruktbar, kompromisslaus kropp” viser forfatterens evne til å balansere det livsfarlige og det estetiske. Det er noe grøssende vakkert over beskrivelsene av hvordan hovedpersonen lar udyret i henne tre mer og mer fram. Håheim skriver med en kvass presisjon og samtidig en nerve som får det til å sitte: ”Dei tek hand om barbehøvlane og neglsaksa, gir beskjed om at eg ikkje kan han plastposar på rommet, men lèt meg vere åleine med kroppen”. Vi må ikke glemme at den Marianne som finnes i boken ikke er identisk med Marianne Clementine Håheim. Samtidig ligger det en spenning nettopp mellom det opplevde og fantasien. Man grøsser nettopp fordi man ikke vet om Marianne i teksten faktisk gjør alt det som beskrives, eller om det bare er en tankemessig utforskning av kroppen. Fordi det ikke spiller noen rolle der den kroppslige og språklige utforskningen av selvet flyter over i hverandre.

Inni meg bu ein annan person. Ein krokete rest, ein munn full av hud. Ho har ramla innover i seg sjølv, drege handfullar av underkroppen inn i brystet, olboga seg plass i mine tomrom. Det knakar i ryggvirvlane våre når ho vrir seg etter lys og vatn. Eg veit ikkje kva ho vil, men det er henne når spyttet stig i munnen og augo renn gule, vi begge som kastar knoklane inn i mørkret. Eg veit ikkje kven av oss som er mest den andre.

En spiseforstyrrelse er ikke bare et vanskelig forhold til mat, men en utforskning av kroppen og seg selv som sjef over den. Det er følelsen av uendelig frihet, av å kunne forme seg selv akkurat som man vil, kunne bli hva som helst. Men også den klaustrofobiske følelsen av å være fanget i en kropp, i et system der ingen skjønner prosjektet man driver med. Hovedpersonen beskriver det som ”det store opprøret” mot verden, mot sine egne behov. ”Dette er livets mirakel: å vakne kvar dag til eit litt anna spegelbilete, å føle større og større avsky ved tanken på loff og honning”. Det ligger noe komisk i denne sammenføringen av det eksistensielle (livets mirakel) og det hverdagslige/banale (loff og honning) som kjennetegner ikke bare psykisk syke, men også det å være menneske. Å prøve finne sin egen plass i den store sammenhengen samtidig som man må gjennom hverdagens gjøremål er ikke bare noe en anorektisk tenåring driver med, men noe vi gjør alle sammen hver dag. Og samtidig er fortvilelsen en brødskive med leverpostei utløser hos hovedpersonen heldigvis noe de fleste av oss ikke trenger å konfronteres med fire ganger om dagen. Ved å sette loff med honning opp mot livets mysterium framhever Håheim spiseforstyrrelsens tragikomiske vesen. Og i denne nådeløse framstillingen av de komiske elementene ligger denne bokens absolutte styrke som litteratur. Framstillingen av den spiseforstyrrede ikke som en litt trist pinne, men som en grotesk skikkelse, en illsint og elektrisk liten skikkelse med lilla kameleonhender, ”spyposa i klesskåpet og lommene fulle av kjeks” gjør at man ikke kan la være å smile skjevt, samtidig som det gjør sterkt inntrykk.

Og likevel klarer forfatteren å bevare kompleksiteten. Svart belte problematiserer hva som er sosialt akseptert og ikke. For i en verden der man daglig blir fortalt at man ikke er rask nok, ikke god nok, ikke tynn nok, hvem bestemmer at den spiseforstyrrede har en ulovlig kropp? Ikke det at en spiseforstyrret ikke trenger hjelp til å komme ut av det destruktive mønsteret hun eller han er fanget i, men at grensene mellom sunn og usunn, mellom mentalt sterk og syk ikke er så tydelige som vi skal ha det til. De fleste av oss befinner oss et sted i mellom. For verden er ikke så svart-hvitt som oppe i et anorektikers hode. Håheim framstiller det fine skillet mellom kontroll og tapet av den, mellom sterk og svak, mellom å ødelegge og å bygge opp, mellom frisk og syk, mellom menneske og dyr. Det å være menneske er en vanskelig balansegang mellom disse. Det er derfor Svart Belte ikke først og fremst er en leseverdig bok om spiseforstyrrelser, men et knallsterkt stykke litteratur om det å være menneske.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s