Bungalowen fanger

bungalowBungalow
Inghill Johansen
Roman
Oktober, 2016

Jeg har blitt truffet av fenomenet Inghill Johansen. Rammet. Omfavnet. Bokmålsordboka sier om ordet fenomen at det er «noe merkelig og ualminnelig», altså stemmer det: Inghill Johansen er et fenomen. Merkelig fordi hun er ualminnelig, men mest fordi denne ualminneligheten ikke har blitt ropt høyere om. Jeg kan ikke forstå annet enn at Johansens prosa har en bred appell og vil være noe de aller fleste lesende mennesker vil ha glede av. For meg var navnet hennes helt ukjent frem til for noen måneder siden, da Bungalow kom ut og jeg plutselig så navnet hennes over alt: alle snakket om hvor fint hun skriver og anbefalingene haglet inn via ulike sosiale medieplattformer. Jeg ble nysgjerrig. Jeg ba forlaget om et leseeksemplar. Jeg leste boka.

Bungalow handler, som man kan gjette av tittelen, om et hus. Fortelleren har arvet et hus etter sin mor, og det er møtet med dette huset når moren ikke lenger er der som blir utgangspunktet for denne romanen. Samtidig som fortelleren har vokst opp i huset og derfor kjenner det godt, skjer det noe med bygningen når moren forsvinner. Vi blir med inn i dette nye møtet med huset, idet hun plutselig inntar rollen som huseier, som inntrenger. Fortelleren legger merke til forandringer i huset, det forfaller på en slik måte at hun kan se det skje. Observasjoner av små og store forandringer sender henne ut på en tankeferd tilbake til barndom, oppvekst og episoder senere i livet hennes. Og det er noe med tonen Johansen forteller i, stemmen som nøster opp i fortid, observerer og reflekterer over minner og nåtid og knytter dem sammen: denne stemmen viser sårbarhet og bakkekontakt, hun filosoferer uten å være belærende og uten å hente inn tungtveiende navn på døde akademikermenn for å koble tankene på verden. Denne åpne og tilgjengelige måten å undre seg på speiles også i Johansens språk, som jeg best kan beskrive som konkret og ujålete. Det er fristende å si enkelt, men ordet enkelt bærer en konnotasjon av simpelhet i seg som kan gi inntrykk av at jeg tror det er enkelt å skrive på den måten. Og det er det jo ikke, det er tvert imot imponerende, det er inntagende og oppleves svært inviterende. I tillegg innehar Johansen en annen kvalitet som står høyt i kurs hos meg og som løfter denne boka nærmere og nærmere favoritthylla for hver side jeg leser: humor.

Vann

Jeg har bestemt meg for å slutte å bekymre meg over min egen alder. Fra nå av vil jeg se på den som noe tilfeldig, for eksempel et sånt rundt tall som er på de ballene som føres rundt i en slags kurv i lotto-spillet på tv. Hvilket tall som gjelder, avgjøres ikke før en slags anordning løfter en av ballene opp og lar den trille ut og ned i et rør til lyden av en slags fanfare fordi det har utløst en masse penger. Jeg vet ikke om jeg kommer til å greie det. Tenke på min egen alder på den måten. Det er huset som gjør det. Det får meg til å se på meg selv som en gammel kvinne. En sånn som har problemer med å åpne poser med spesielle lukninger.
(…)

Samtidig som jeg humrer og smiler mye mens jeg leser, er det som nevnt også en sårbarhet til stede, og det er noe befriende med måten fortelleren så uredd går inn i selvransakelsen på. Hun går heller ikke av veien for å snakke om store tema som død og tid, og i denne livsfarlige balansen mellom banalitet og pompøsitet utviser Johansen en imponerende stødig presisjon.

Strikk

Jeg forlater de små sekundene som heter dag, som heter time, og synker inn i noe annet som ikke er, som har vært, som heter før, som heter da, som heter den gang. 
Jeg lar meg falle, jeg står på noe og så synker jeg ned, som om nået er festet til en strikk man kan strekke litt fram og litt tilbake. 

Jeg føler meg så hjemme i denne romanen og i samværet med fortelleren at da jeg sent langfredag kveld ble ferdig med boka, umiddelbart tenkte «jeg må ha mer.» Inn på nettet bar det, og en bokhandel i Bogstadveien kunne skilte med ett eneste eksemplar av utgivelsen Suge/ Klage/ Forsvinne på hylla, ei bok hvor Gyldendal har samla Johansens tre forrige utgivelser. Lørdag morgen gikk ferden dermed opp i denne shoppingens helvetes forgård, på selveste påskeaften, i ens ærend for å kjøpe boka. Etter å ha kjempet meg gjennom fortau der bobledresskledte og overopphetede treåringer med sinneutbrudd lå strødd, jobbet meg rundt bataljoner av tvillingvogner, enorme grupper av nordlendinger på slektstreff i hovedstaden og bittesmå åtti år gamle damer hengende på diverse behjulede fremkomstmilder, nådde jeg omsider bokhandelen. En kvinne omtrent på min egen alder var på vei mot «ROMANER POCKET»-hylla samtidig som meg, og idet jeg fikk øye på den triple Johansen-utgivelsen, satte kvinnen opp farten. Hun hadde også sett boka hun skulle ha. Jeg krysset fingre og tær for at det var en annen J-forfatter hun var på jakt etter, og heldigvis plukket hun med seg Jens M. Johansson. Jeg måtte ta meg sammen for ikke å juble høyt da jeg hentet 3 x Johansen fram, og gikk like bort i kassen og betalte.

Sånn kan det gå. Moralen må altså være at du bør sikre deg resten av Johansens forfatterskap før du går i gang med å lese Bungalow. Så er du i alle fall advart.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s