Kjærlighet er et brev sendt tusen ganger

9788293237464

Kenneth Moe

Rastløs

Roman

Pelikanen, 2015

I lykkerusen etter en episode av NRKs ”Skam” og frustrasjonen over å måtte vente en hel uke på den neste, spontanså jeg ti av ti episoder av ”Dumpa” fra 2014. Humor-/dramaserien som jeg fant i NRKs nettarkiver tar for seg ti kjærlighetsbrudd basert på sanne hendelser. Hun som blir dumpet av typen mens han gamer, hun som blir dumpet rett etter at faren hennes har hjulpet henne med å flytte inn i hans leilighet, eller han som blir dumpet av dama over en talemelding fra natten før, mens hun spyr over hele frokosten hans. Serien beskrives på nettsiden som ”hjerteskjærende og morsomme historier om unge mennesker som gjør det slutt”. Likevel slår de i underkant av 5 minutter lange episodene meg som mer komiske enn hjerteskjærende. For selv om serien framstiller komiske, stygge og pinlige former for brudd, tar den ikke tak i selve bruddets vesen. Hvordan det føles å bli avvist, forlatt, sveket. Men først og fremst: tiden det tar å komme seg videre. For et brudd, eller en skikkelig avvisning for den saks skyld, er ikke som å rive av en plasterlapp. Det er som å halte rundt med hjertet i gips i uker og måneder til det blir latterlig lite og blekt.

Nettopp det har Kenneth Moe skjønt. I motsetning til Dumpa, gir hans roman Rastløs nettopp innblikk i den lange prosessen av sorg, fortvilelse, selvransakelse og sinne som ofte følger et brudd. Kortromanen består av korte, fragmentariske kapitler presentert som brev til hun som avviste ham. Betraktningene er treffende og gjenkjennelige, hovedpersonen akkurat den blandingen av desperat, hjerteskjærende og patetisk som bare en forsmådd elsker kan være.

Hver gang jeg tror at jeg skal få tak på fortellingen, blir den til noe annet. Den sprekker opp i små deler. Den knuser ikke, men sprekker opp, som laminert glass… Hver bit blir hengende fast i en slag sprukket helhet. Jeg har hundre begynnelser og det er egentlig alt jeg har, skrevet ned her og der, nå og da, uten noen slags plan.

Slik beskriver hovedpersonen sitt eget forsøk på å fange fortellingen, en like umulig oppgave som den er nødvendig. For en som har blitt avvist vil det første spørsmålet lyde ”hvorfor?”. ”WHY?”. ”Je ne sais pas”. Så følger behovet for å ordne det som har skjedd, analysere, kategorisere i årsak og virkning. For et sted må jo løsningen finnes. Men ettersom man spoler tilbake igjen og igjen, undersøker alle kriker og kroker av hukommelsen, vikler man seg samtidig inn i et nett av løse tråder. Ettersom man forsøker å feste trådene, ordene til papiret slik at man kan få en slags oversikt, splitter betydningen seg, ordene lyder hule, fortellingen ufullstendig. Er skrivingen en prosess uten endelig resultat, forsterkes denne ufullstendigheten gjennom brevformen, da resepsjonen alltid henger etter produksjonen. Når man leser brevet gjelder ikke innholdet lenger, kanskje er det allerede et nytt på vei. Slik forsterker brevet skriftens midlertidighet.

Brevromanen er en egen sjanger som var enormt populær på 1700-tallet og Moe går i innhold og form i dialog med litteraturhistorien. Mine tanker går umiddelbart til Roland Barthes Fragmenter av kjærlighetens språk og Derridas Die Postkarte. Sistnevnte framstiller på samme måte som Rastløs den ene (den eneste?) siden av en korrespondanse. Kommunikasjonen i form av brev er ofte kalt en samtale blant fraværende. Å skrive brev skjer under en illusjon av nærhet (som oppstår nettopp gjennom skriveakten), at den man skriver til titter over skulderen og leser med samtidig som man skriver: ”en erotisk fantasi nesten: At jeg ikke skriver dette, men hvisker deg alt sammen i øret”. Og samtidig er brevskrivingen umiskjennelig en ensom akt. Brevet er ikke bare en monolog, men også en egosentrisk form. Kjærlighetsbrevet mer enn noe, da det svermer rundt sin egen lengsel. Slik er mottakeren ikke først og fremst kjærlighetsobjektet, men brevskriveren selv. Kjærlighetsbrevet er i beste fall en selvsentrert form. I verste fall terroriserende. Den nevrotiske hovedpersonen i Rastløs minner i så måte om en viss Franz Kafka som bombarderte Milena Jensenska og Felice Bauer med mange hundre brev hver.

På den andre siden var det uredelig om jeg skulle sensurere bort idiotien, eller late som om jeg var et sterkere menneske enn jeg egentlig er. Jeg vil nettopp ikke lyve lenger, eller ”spille kortene mine riktig”.

Å skrive kjærlighetsbrev er å prøve å finne et autentisk språk for følelsene. Og samtidig er denne oppgaven umulig, da kjærlighetserklæringen nesten utelukkende lyder hul og oppbrukt. ”Ensomme mennesker vet også noe om livet!… Den forrige setningen har kvernet rundt i hodet mitt en god stund nå, men jeg stoler ikke på den, slik jeg i grunnen er skeptisk til det meste jeg tenker og i flyktige øyeblikk prøver å tro på.” Elskeren, som vanligvis holder seg for et over gjennomsnittlig språkbevisst og klisjéallergisk menneske mister i sin desperasjon sitt ellers kritiske blikk og sin analytiske fornuft. Han kan ikke lenger stole på sin egen dømmekraft. Så fort han åpner munnen, blir han en tragikomisk skikkelse i fritt fall mot bunnen av sin egen verdighet. Og samtidig blir lengselen og avvisningen nettopp konstituerende for den forsmådde elskerens eksistens. Det er det eneste faste holdepunktet, og derfor holder man fast ved det. Man begynner å definere seg selv ut i fra sin kjærlighetssorg, det eneste man er sikker på, og som man derfor vender tilbake til igjen og igjen.

Moes språk er til tider over kanten pretensiøst, noe man allikevel til en viss grad godtar som en del av hovedpersonens behov for å skrive sin egen kjærlighetsroman. Uttrykk som ”ræva” eller ”å dyrke gørra” virker derimot påfallende og bryter mot tonen i teksten ellers. Den eneste innvendingen jeg har mot romanen er dens forherligelse av det mannlige, av den skrivende einstøingen, av isolasjonen i en tett kjellerleilighet som lukter av svette og sæd. Jeg blir ikke overrasket når jeg ser at det er Karl Ove Knausgård som er Moes redaktør.

Styrken ved NRKs «Dumpa» er den umiddelbare reaksjonen når bruddet slår ned som et lyn fra klar himmel. Brevene i Rastløst virker på samme måte å springe ut fra den umiddelbart opplevde fortvilelsen, skuffelsen, sinnet. Dette betyr imidlertid ikke at romanen virker som forfatterens udistansert bearbeidelse av egne opplevelser. Tvert i mot er det autentiske inntrykket romanen gir nettopp et tegn på at den er et vellykket stykke litteratur, en lesverdig framstilling av en fortvilelse menneskene har kjent på siden oppfinnelsen av kjærlighetsbrevet. Minst.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s