Skandinavisk inntrykksfest

Jeg er det man kan kalle en vimsete leser. Jeg har ingen rangert leseliste, jeg har bare en voksende stabel med bøker, anbefalinger i hytt og gevær. Jeg bestiller meg bøker på impuls. Jeg leser ikke en bok av gangen, men på gefühlen, litt her og litt der. Jeg innbiller meg imidlertid at jeg nettopp av den grunn er en kreativ leser, en leser som ser muligheter og ikke begrensninger. Det beste med å parallell-lese bøker er nemlig å finne nye sammenhenger. Når alt kommer sammen og får en forbindelse, når brikkene faller på plass. Når bøkene, setningene utfyller hverandre. Når alt, i kombinasjon med litt for mye kaffe, blir en svevende sky av ord og tanker og bilder som gjør hodet lett, løfter en ut av leiligheten og får en til å sveve over husene, parkene, utekafeene.

Det var i hvert fall følelsen jeg hadde når jeg leste Eva Tinds Rosenvej og Leif Holmstrands Tjuvkløfta samtidig. To prosalyriske fortellinger gitt ut på House of Foundation (H//O//F) i fjor og kjøpt av Kulturrådet (biblioteket skuffer aldri aldri!). Førstnevnte er en oversettelse fra dansk, sistnevnte fra svensk og jeg roper juba juba for den skandinaviske inntrykksfesten som foregår oppe i hodet mitt. Allerede fra første avsnitt begynner assosiasjonene å flyte fritt:

Det finnes et rom på Rosenvej, en utposning, der, hvor snittet legges og kjøttet åpner seg, væsker, blod, hinner. Jeg trekkes ut med tynne gummihansker, en skygge pipler ut med væsken. Jeg slippes fri av moren min gjennom åpningen over kjønnsbeinet, der hvor knoklete fingre føres inn og ut av gapet, som nålen og den svarte tråden som samler hinner, kjøtt og lukker moren min igjen. Lysstoffrør henger som hvite striper i taket, det flimrer grønt i kitlene, sommervarmen trenger inn gjennom rifter og brudd i muren. Svetten flekker til sengen og setter seg under armene som perler på rygg og lepper, i sprekker og fuger rundt møbler, øyne og vinduer. Jeg ligger på et bomullslaken, de gule fettklumpene klistrer seg til huden min. Når jeg ligger der, med skyggen under meg, likner jeg mest av alt et levende kart. (Rosenvej)

 Gapet åpner seg. En fem hundre meter lang sprekk mellom sjø og tjern opptret i verden. Dette er en hoggsaks, et taggete sår. Snart begynner det å leve ting i det harde mørket. Det er fuktig langs veggene. Nå finnes det småkryp og grønne slimvesener her. I kløfta vokser det klippespringplanet, chasmofytter, de trenger seg fram og myker opp. Her er det også tørre flekker, passende for visse pattedyr å besøke innimellom. Chasmofyttene suger opp næringsstoffer som har samlet seg i små revner og sprekker i fjellet. Langsmed skifterfjellflatene dukker de fram: grønnburkne, olavsskjegg, sjørlok og lodnebregner. (Tjuvkløfta)

DSC_0302

Begge bøkene tar utgangspunkt i liv som blir til, som oppstår i et mørkt og fuktig klima. De handler om å skilles ut og å vende tilbake, om rifter og brudd, sprekker der det lever de merkeligste ting. Om å gå rundt i tåke og lete etter noe å gripe fatt i, å lengte tilbake til mørket der man kom fra. Om solen som skinner gjennom blader, tynn hud. Å være innhylles i membran, åpne og lukke porer, fylles og tømmes.

Hun er et dyr, som en mor kryper hun sammen i et hjørne av rommet, et svart hull, sinnet, med en knurrende angst som sitter mellom tennene og rasler. Jeg har ennå ikke tenner, slik et dyr har, et menneske har, en mor har. Jeg har ennå ikke noe territorium å pisse opp, ingen membran å gå inn og ut av, som et hus er krukken min huden min, også hennes. (Rv)

Hanna tenker at sedimentene hoper seg opp over henne, men også at hun er leire og smal. Hun er et lite dyr som ikke kan røre seg i trykket fra tryggheten sin, kanskje en mark hvis indre sakte presses ut gjennom markhuden og må suges inn igjen med markmunnen: en umulig oppgave. (Tk)

Skann 1 kopi

Bøkene åpner fantasien og utforskningstrangen av liv i alle former, men også av språket. Det er en fysisk kvalitet over beskrivelsene. Som om setningene ikke er skrevet av ord men av fuktdråper, hinner og sener. Bildene glir over i hverandre som i en drøm, et fascinerende mareritt.

Verdens undergang er der hvor skogen ender. Jeg ligger i sengen, en armhule, en tareskog, de lange mørke plantene visker ned i og ut av hulen. Den syrlige lukten av svette. Brystbeinet mitt skyter fram. Nervene sitrer i lårene mine, de spente leggene, rumpeballene, ryggen. Jeg er konstant på vakt, herskesyke herjer i organene mine. (Rv)

Håret løsnet eventuelt fra hodebunnen da huden, kjøttet og alt innvortes ble tilstrekkelig substansløst og spøkelsesaktig, i så fall gled det stille ned gjennom en luftkropp som et sukk kunne ha løst opp, mens neglene formodentlig kraslet til på parketten, skarpt. Nå må hun avgjøre ytterligere en ting: hvor grensen for det gjennomskinnelige går, det vil si: hvor øyets territorium opphører, det vil si: hvor kjøttet opphører å være kjøtt. (Tk)

_13_00041

Så, om du ikke skulle ha akkurat disse to bøkene tilgjengelig, vil jeg i det minste anbefale deg å lese flere bøker parallelt. Høre på musikk, gå en tur i parken, gå på en utstilling, åpne deg for inntrykkene. Så vil du nesten helt sikkert se en forbindelse, utvide tankene, finne en mening. Prøv!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s